Madame Bovary

Scene: Store Scene
Regi: Melanie Mederlind
Scenograf: Judith Philipp

Medvirkende: Emilia Roosmann, Jonatan Filip, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Eirik del Barco Soleglad

Store scene? Check. Rolleliste lang som et vondt år? Check. Fransk klassiker om begjær, livstrøtthet, utroskap og depresjon? Check. Anslagsvis fem milliarder lyspærer? CHECK. Den Nationale Scene slår på stortromma, og Atrium har benket seg for premieren på vårens storsatsing Madame Bovary. Med en varighet på drøye tre timer er lista lagt høyt, nå gjenstår det bare å se om resultat matcher forventninger.

Kjønnsdrifter, hårgelé og ridebukser

Emilia Roosmann har en formidabel oppgave foran seg i stykkets hovedrolle, og hun kommer skjevt ut. Det surres mye med diksjon, og stykket legger seg tidlig på en linje hvor karakterene bruker uhorvelig mye tid på å forklare publikum sine tanker og intensjoner. Show don’t tell har visst gått av moten ved DNS, og det anes allerede at denne tendensen til instendig, deskriptiv fortellerstemme kan bli et problem. Heldigvis tar det ikke lang tid før Jonatan Filip kommer på banen for å dra lasset sammen med Roosmann, og hans tolkning av Charles Bovary er på grensen til mesterlig. Charles er akkurat naiv og sårbar nok til at du tidvis får lyst til å gi han en lang klem, og tidvis så tafatt og stusselig at du får lyst til å klappe til han.

Og det skal Madame Bovary ha: skuespillerne leverer (for det meste) til mer enn godkjent. Tank-Nielsen er Svigermor med stor S, Grønli Hartvig fungerer utmerket som en gyselig kremmer/influencer og Katrine Dale utmerker seg som den eneste karakteren som får de evinnelige forklaringene rettet mot publikum til å fungere i noen grad. Særlig Eirik del Barco Soleglad gjør en herlig rolle som Rodolphe, en aristokratisk latin lover bestående av gallopperende kjønnsdrifter, hårgelé og et par altfor stramme ridebukser. Soleglad sitrer av sleskhet og erobringslyst i hver scene, og er en fryd å følge med på der han slimer seg fram og tilbake på scenegulvet.

Alt er dog ikke fryd og gammen: Sverre Breiviks Léon blir, til tross for en slående likhet med en ung Heath Ledger, altfor endimensjonal, og scenene hans med Roosmann er totalt blottet for kjemi. Johnsens prest blåser på sin side inn og ut av scenene sine som en ytterst flau vind. Og jo lengre stykket ruller avgårde, jo mer begynner karakterene å tære ikke bare på hverandre (som tross alt er poenget med stykket), men også på publikum. Det er dog ikke skuespillernes feil at monologene blir stadig flere og stadig mer innholdsløse og repetitive.

Bokstavelig talt blendende vakkert

MEN, før det klages videre: som tidligere poengtert, så er det investert i en helt vanvittig mengde lyspærer til denne oppsetningen, og det viser seg å være vel anvendte penger. Scenografien er nemlig av ypperste klasse gjennom hele stykket, og sørger for å servere flere (bokstavelig talt) blendende vakre og stemningsfulle konstellasjoner. Lysdesigner Carina Backman burde ikke ha særlig problemer med å skaffe seg oppdrag etter denne maktdemonstrasjonen, for å si det forsiktig. Ikke alle oppfinnsomme grep er like vellykkede, dog: ideen om å la Emma utagere som dekadent storforbruker via internett fungerer godt i starten, men nettshopping via Mac og iPad mister fort sjarmen. Ifølge regissør Medelind gjøres det her også et poeng ut av å belyse «miljøødeleggelsene som masseforbruket fører til, og tanken om bærekraft», uten at undertegnede kan huske at denne tematikken belyses i noen grad.

Så, vi nærmer oss slutten. Atriums utsendte har allerede sniktittet ned på klokken et par ganger, hvilket aldri er et godt tegn. Emmas tilværelse begynner for alvor å rakne, noe vi får inn med teskje gjennom det som føles som en endeløs serie monologer. Denne umettelige trangen til overforklaring når et slags høydepunkt når Grønli Hartvigs Lhereux finner det for godt å henvende seg til publikum for å medgi at hun har onde hensikter, noe som har vært krystallklart i godt over to timer. Dette er og forblir Madame Bovarys store akilleshæl: karakterene, uansett hvor velspilte og interessante de er, blir nødt til å bruke altfor mye tid på å ramse opp sine motiver, tanker og hensikter til publikum i stedet for å vise dem gjennom samhandling med de andre karakterene. Det er et uforståelig valg, for skuespillerne hadde utvilsomt klart den jobben.

Nuvel. Vi er som sagt på oppløpssiden, og Roosmann har endelig spilt seg skikkelig varm. Eller, varm har hun på sett og vis vært gjennom hele stykket: Emmas sutrete, kravstore, hyklerske og giftige kvaliteter, kort sagt alt som gjør henne uspiselig og usympatisk, er kommet tydelig fram. Men det er først nå, når hun står på kanten av stupet, at vi får servert en Emma det faktisk går an å føle sympati med. De siste minuttene er da også glitrende levert av Roosmann, det er bare synd vi måtte vente i nesten tre timer før Emma Bovarys mangefasetterte personlighet virkelig kom til uttrykk. Dette er symptomatisk for resten av rollegalleriet: de er i bunn og grunn ytterst endimensjonale. Tidvis morsomme, for all del, men noen virkelig gripende rolletolkninger får vi ikke før Roosmann endelig finner femte gir i stykkets sluttscene.

Teppet går ned, og Madame Bovary har hatt sin premiere. Forestillingene legges nå på is til 12. april grunnet påske og corona. Så, kjære leser: er dette et stykke Atrium anbefaler deg å bruke tre timer av en utvalgt kveld på? Svaret blir et… slags kanskje men nei ikke helt. Madame Bovary er på sitt beste ekstremt velspilt og estetisk overveldende. Et par av scenene har allerede festet seg på minnet som noe av det vakreste undertegnede har vært vitne til på DNS. Da er det ekstra bittert at stykket belastes av den langdryge varigheten og en rekke merkelige valg ift. regi og manus, særlig når det svært enkelt kunne vært unngått.

Madame Bovary knekker ikke sammen under vekten av sine svakheter, men de er såpass mange og tunge til at stykket aldri flyter særlig bra heller.

★★★☆☆ 3/5

Leave a Comment