Bergen – i all beskjedenhet

Land: Norge Bergen
Regi: Frode Fimland
Hovedroller: Frode Grytten, Jan Eggum, Irene Kinunda Afriyie, Kathe Johannesen, Stig Holmås, Hilde Sandvik og et par dusin andre


Verdens minst beskjedne by har laget film om seg selv. Resultatet er en brautende og vakker, nevrotisk og sjarmerende hurlumhei som egner seg best i små doser og er vanskelig å glemme – akkurat som folkeslaget den skildrer.

Militaristisk ræl

«Det varkje mye som skjedde i himmelen» gauler Fjorden Baby, men det har unektelig vært en del som skjedde i Bergen opp gjennom. Og jada, vi skal pløye oss gjennom det aller, aller meste: fra bybranner og tyskere (både den handelsreisende og den mindre trivelige varianten) til striler og regn og sportsklubber og Helge Jordal og buekorps og regn og enda mer Helge Jordal. Regissør Frode Fimland gambler ikke med innholdet, og gir folket det de vil ha. Og hvorfor i all verden skulle han ikke det, når det er så mye kjent og kjært materiale å boltre seg i?

Å spikre sammen en fullverdig dokumentar som sjonglerer originalopptak, nyinnspillinger og flere fortellerstemmer er ingen enkel oppgave. Med et hederlig unntak i Asif Kapadias mesterverk Diego Maradona, har denne typen film i nyere tid altfor ofte blitt en langdryg affære som gaper over litt for mye, eser ut på midten og aldri helt kommer i mål. Litt som et mislykket bakeprosjekt. Eller et stusselig one night stand. Nuvel. Fimland tripper seg elegant forbi de aller fleste fellene og leverer et elegant, visuelt slående og meget godt klippet sluttprodukt. Med den overveldende rollelisten kunne bruken av alle fortellerstemmene fort eskalert ut av alle proposjoner, men Fimland sørger for en finfin balanse hvor bildene som regel får tale for seg.

Og for all del. Stereotypien om en lokalpatriotisme med intensitet som en aktiv vulkan til tross: Fimland faller aldri for fristelsen til å gå full Leni Riefenstahl, og krydrer filmen med selvironi og skråblikk. Sekvensen om Branns sportslige høydepunkter er naturlig nok svært kort, mens strilenes kamp mot fordommer og undertrykkelse på Fisketorget blir stående som en av filmens mest fornøyelige. Den evinnelige kranglingen om alt fra trafikkskilt og kunstgress til politikk og vern av historiske bygninger måtte selvsagt med, og sørger for å minne publikum om at dersom den lokale drømmen om egen bystat noensinne blir realisert så vil det mest sannsynlig resultere i umiddelbar borgerkrig.

Og apropos krig og elendighet: buekorpsene slipper dessverre altfor lett unna. En angrende synder nøyer seg med den milde betegnelsen «militaristisk ræl», og her kunne regissør Fimland gjerne spandert en mikrofon eller to på de av oss som kommer fra fylker hvor barnesoldater og øresus ikke er ensbetydende med god stemning.

Unik, på godt og vondt

Men… det må da være noe mer å sette fingeren på? Joda, undertegnede kunne nok klart seg med litt mindre gravalvorlig Grytten. Filmen velger også å hoppe bukk over et tema som kunne blitt glimrende underholdning, nemlig det ragnarok som vanligvis utspiller seg i bykjernen natt til søndag. I stedet får vi en haug kjedelige nattbilder fra et forlatt sentrum (det må ha vært julaften, eller Covid), før tema brått skifter til Andre Verdenskrig i en noe forvirrende vending. Sekvensen om krigsårene er til gjengjeld så drivende god at man kan tilgi det aller, aller meste annet, og blir nok stående som filmens høydepunkt.

Og det er da heller ikke mye å tilgi. Bergen – i all beskjedenhet leverer på alle felt denne typen film skal levere på. Til og med spilletiden – hvor man kanskje skulle tro bergenserne bak kamera ville slite med å begrense seg – klokker perfekt inn på cirka én time og et kvarter. Og avslutningen, hvor hele persongalleriet gjør et tappert forsøk på å synge Nystemten og kamera flakker over byfjell badet i sommersol, kvalifiserer til rørende selv for de av oss med opphav på Østlandet. Det setter strek for en hyllest som er vakker uten å være kitsch, og ektefølt uten å være panegyrisk.

Bergen er, på godt og vondt, en unik by i norsk forstand. Ingen steder i landet finner du mer betente bagateller enn dem du finner her. Ei heller mer regntunge dager, mer kranglevorne innfødte, eller en dialekt som i større grad leder tankene hen til dødskamp mellom sjøfugl og trekkspill. Til gjengjeld finner du også noe annet, noe som er velsignet vanskelig å sette fingeren på men som gjør det så bedritent vanskelig for oss som flytter hit å komme seg videre.

Vi finner nok aldri svaret på nøyaktig hva dette noe er, heldigvis. Men denne filmen gir en slags pekepinn.

★★★ 4/5

1 thought on “Bergen – i all beskjedenhet

  1. Bra, kulturmelding! 🙂
    Eg tenkte litt det same med kulturmeldar her. Og eg kan legge til at er det noko ikkje er teke med som tematikk i denne filmen så er det Bergen som studentby, noko regisør Frode Fimland tydlegvis har oversett.
    Til samanlikning med denne dokumentarfilmen har filmen Trondheimsreisen (2018) med tematikken studentmiljø både i og rundt NTH (seinare NTNU).
    Så kanskje det kan vere ein idé å for filmskapar lage ein oppfølgjar, eller det kan vere ein idé for seinare regisørar å ha med dette som tematikk i framtidige filmproduksjon.
    Poenget er at Universitet i Bergen ligg sentralt i byen. Høgskulen på Vestlandet og dei andre ulike typar høgskulane ligg sentrumsnært. Studentar er ein vesentleg gruppe i Bergen som utan tvil har sett spor, særleg i etterkrigstida.

    Trondheimsreisen kan sjåast her:
    https://tv.nrk.no/program/KOID75004018 (Tilgjengeleg på NRK fram til den 31. mai 2021).

    Litt meir stoff om denne filmen kan lesast her: https://www.filmweb.no/skolekino/incoming/article1354030.ece

Leave a Comment