Metalmaster

Spalten “Intervju med masterstudent” vender tilbake, og først ute er en sunnmøring som fant ut at man ikke må til Griegakademiet for å skrive master om musikk.

Jeg har fått i oppdrag å intervjue en masterstudent, visstnok en klassisk spalte i tidligere utgaver av Atrium. En masterstudent tenker jeg, i min egen tåke av ulmende hat mot akademia og alle dets tilhengere. En masterstudent i historie. Jeg kaldsvetter. Sier at greit nok, vi får finne en litt artig type da (som om det kryr av artige typer rundt om i gangene på Sydneshaugen).

Etterhvert får jeg beskjed om at akkurat denne masterstudenten skriver om historiebruk i heavy metal, eller tungmetall som det heter på godt norsk. Min første fordom er knust som en frossen dam under ishakke; det vandrer likevel artige typer rundt om i gangene på Sydnes. 

Jeg bestemmer meg for å ha en åpen innstilling til intervjuet, spille dum og greie ut om at dette er et tema jeg vet svært lite om (en sjelden innrømmelse fra min side). Likevel ser jeg for meg en type i band-merch, med halvlangt, blondt hår og slitte jeans. Igjen, slått fordervet av min stereotypiske tankegang. Inn på Kvarteret kommer ingen ringere enn den smørblide sunnmøringen Christian Fredrik Ask, riktignok iført band-merch, men visstnok kun for anledningen. 

Vi møter han en fredag ettermiddag. 

PRIMO CORONA: En skarve pandemi er ingen unnskyldning for å ikke kle seg anstendig. Her representeres anstendigheten ved merch fra heavy metal-bandet Sabaton. FOTO: Michelle Daae

Er fredag heavy metalens dag? 

  • Every day is Heavy metal day!

Christian Fredrik er en lugn type, dog med tydelig engasjement for det han skriver om. Det er ikke vanskelig å få svar på alt jeg lurer på – enda så uvitende og tidvis fordomsfulle spørsmål jeg stiller opp med. Masterstudenten er 30 år, fra Ålesund og har bodd i Bergen i fire år. Og nei, han er ikke satanist. 

Du heter jo Christian Fredrik, er du oppkalt etter kongen? 

Christian ler. Et lettelsens sukk farer umerkelig gjennom meg. Han har humor. 

  • Jeg tror dessverre ikke det er noe morsommere grunn til at jeg heter det, enn at noen i familien ville jeg skulle hete Christian og noen andre Fredrik. Den eneste som bruker begge navna mine er mamma som kjefter, eller vennene mine som imiterer mamma hvis jeg er altfor full. En kan jo se på meg som både kongelig og vanlig da. En god blanding. 

Hvilke reaksjoner fikk du idet du presenterte tema for oppgaven?

  • Oppgaven har blitt svært godt tatt imot, mye takket være veilederen min. 

Det virker som om det aldri var et snev av tvil fra veilederen til Christian. Han forteller det som at veilederen snappet opp ideen hans (dette illustreres med et gestikulerende knips), og engasjert svarte at ja, dét skal du absolutt skrive om. 

  • Jeg har jo såklart bedragersyndromet, sånn “hva er det jeg driver med dette er da ikke akademisk i det hele tatt”.

Hos medstudentene sine forteller han derimot at han også har blitt møtt med positive reaksjoner og reell forbløffelse over at dette er et tema det går an å skrive om. 

  • Jeg skriver jo på mange måter om nåtidens politikk og underholdning, med en annen vinkling. Det er det viktig å huske på. 

Hvordan velger du ut hvem og hva du skal ta for deg? 

  • I all hovedsak handler oppgaven min om et band jeg er veldig stor fan av, et svensk band som heter Sabaton. De baserer tekstene sine på historiske hendelser: blant annet mange referanser til krigen, som med mye annen metal-musikk. Jeg synes at Sabaton har en unik måte å formidle faktiske hendelsesforløp på, det er ikke bare generelle krigsreferanser men også sanger om konkrete datoer og lignende, så da landet jeg på å ta for meg sangene deres.

Har noe overrasket deg under arbeidet med oppgaven?

  • Jeg er overrasket over at det i det hele tatt finnes forskning innenfor dette feltet, faktisk en hel del. Det er kult, men jeg savner enda bredere akademisk forskning innenfor nettopp det jeg skriver om: den historiske bruken knyttet til sjangeren, ikke bare sjangerens historie. 

Liker du å moshe?

  • Ja! Hele den greia med at moshing er slåssing, det er helt feil. Det er koselig å moshe!

Så trekker han på det, og sier med et lurt smil at han liker det, men det tærer på knærne.

  • Jeg må liksom rulle ut av sirkelen nå, jeg kan ikke bare reise meg opp og bli med igjen hvis jeg faller. Det er vondt å bli gammel. Jeg får mer og mer sympati for de gamle gubbene som står bakerst og sipper til ølen. Når det første bruddet kommer, da gir jeg meg med moshing. Da blir jeg metalpensjonist. 

Er det et bra heavy metal-miljø i Bergen?

  • Jeg har vært veldig fornøyd med arrangementer i Bergen, men jeg savner Garage. Det er jo en del sterke metalrøtter knyttet til denne byen.

Her trekker han fram eksempler som Enslaved, og noe jeg bak ålesundsdialekten og min egen uvitenhet plukker opp som Vard Runar (Her er det altså snakk om Wardruna etter en rask faktasjekk). 

Hvilke følelser har du knyttet til at Bergen er blitt Norges rap-hovedstad?

  • Hehe. Jeg har ingenting imot rap! De fortjener også sin plass her i Bergen. 

Heavy metal’en ble jo på et tidspunkt erklært død. Tror du det kan skje igjen?

  •  Det er jo fullt mulig… eller nei! Metal never dies!! Jeg tror ikke ting dør, det bare forandrer seg. Det vil komme endringer, men heavy metal vil aldri dø. 

Klisjeen om uvaska, svartfarga hår er derimot dau, forteller han:

  • Jeg kan godt moshe i Mikke Mus-genser, det spiller ingen rolle. Du kan se ut som du vil. 

Så fint tenker jeg, da kan vi slappe av med at det for øyeblikket bare er klisjeene og Gud som er død innenfor metal-sjangeren.

HARDCORE HUMANIORA: Hvem sa at studier og hobby ikke lar seg kombinere? Her evalueres metal-utvalget på Apollon.
FOTO: Michelle Daae

Christian prater selvfølgelig videre om tungmetall. Jeg spør om subkulturen, og vi kommer inn på hvorfor sjangeren kan virke litt avskrekkende. 

  • Det er noe med det brutale. Vi lever jo i en brutal verden, jeg mener det er viktig å ikke se bort ifra dette. Det er en måte å frigi sjela på, samtidig som man får denne kulturelle brutale gjengivelsen; metal maler et bilde på en emosjonell tilstand.  

Heavy metal tør å vise brutaliteten og ta et oppgjør med de skremmende tingene i verden mener altså Christian, det være seg døden eller krigføring. Kanskje er det derfor så mange finner trøst i denne musikksjangeren som for andre bare er vræling, for hva danner vel ikke et mer brutalt bilde på verden enn nettopp vræling og frustrasjonsskrik?

Hvis en av våre lesere nå har lyst til å gå all in og bli tvers gjennom heavy metal fan, hvordan bør de gå frem?

  • Lytt til det man selv synes er kult! Ikke vær redd for hva andre synes, hvis du må ha en plan kan du jo starte med klassikere som Iron Maiden og Black Sabbath for eksempel. Eller bare hør på det du selv synes er kult, det er ingen skam å like noe! 

Så metallfan er noe man kan bli, ikke noe man er født som?

  • Tja, ja. Jeg har jo blitt det. Jeg tror man trenger en slags vekkelse, uten å være helt religiøs. Forøvrig, så var det vel kanskje et opprør med det religiøst konservative. Jeg faket konfirmasjonen min, hvis det går an å si, fordi jeg var keen på en jente og ville dra på leir. Sånn sett har jeg har jo faktisk utført blasfemi! 

Hva har du tenkt å bruke graden din til?

Christian Fredrik har grublet mye frem og tilbake over dette.

  • Alle blir jo lærere, det orker jeg ikke altså. 

Men, så er det nettopp det mannen som forteller at han godt kan moshe i Mikke Mus-genser allikevel har tenkt å bli.

  • Kanskje jeg får en kid i klassa som går svartkledd. Da kan jeg gjøre læring og historie relevant til-og-med for hen, og for de fleste andre! 

Vi avslutter med at Christian råder alle som skriver master om å spørre om hjelp, og snakke om det når ting er vanskelig. For min del blir dette en bekreftelse på at jeg ikke skal skrive master med det første, men som han så fint avslutter:

  • Det er ikke bare du som ikke får det til, alle sliter på sine måter! Prat om det!

Leave a Comment