Bergens siste hoderulling

Den virker fjern for oss i dag, tanken på å se et menneske avlives av staten foran tusenvis av tilskuere. Faktum er at offentlige henrettelser inntil ganske nylig var en etablert praksis i de fleste siviliserte samfunn, og Norge var intet unntak. Dette er historien om hvordan en rastløs svenske ble hovedpersonen i Bergens siste henrettelse.


Norske henrettelser
Den første detaljerte beskrivelsen av en henrettelse i Bergen finner vi allerede i Snorres skildringer av borgerkrigstiden, og det var selveste biskop Reinald av Stavanger som måtte til pers. Kong Magnus Blinde hadde tapt et avgjørende slag mot Harald Gille (og blitt blindet, lemlestet og kastrert i samme slengen, men det er en annen historie), og Harald begynte nå letingen etter Magnus’ skattkammer. Stavangerbiskopen hadde vært en nær venn av den nylig avsatte Magnus, og det virket rimelig å anta at han satt på informasjon om hvor den nå maltrakterte kongens rikdommer befant seg. Reinald viste seg dog å være lite samarbeidsvillig, og da Harald til slutt mistet tålmodigheten ble biskopen hengt ute på det som i dag er Bergenhus festning den 18. januar 1135.

Etterhvert ble området rundt designert som kongsbolig, og det tok seg jo ikke særlig bra ut å bedrive henrettelser i bakgården til Hans Majestet. Derfor flyttet man retterstedet først til Sydneshaugen og deretter til Nordnes, og i senmiddelalderen var sistnevnte the place to be for radbrekking, drukning, halshugging, henging, heksebrenning og annet snadder. Fengselsstraff var et relativt ukjent fenomen i middelalderen: for lettere forbrytelser nøyde man seg med bøter, pisking og brennmerking, og i mer alvorlige saker ble det ansett som mest rettferdig (og økonomisk) å ta livet av forbryterne først som sist.

Christian Vs Norske Lov fastslo i 1687 dødsstraff for intet mindre enn 50 forskjellige forbrytelser, blant annet «Omgængelse, som er imod Naturen». I likhet med hekseri ble dette straffet med brenning, og her er trønderen Jon Kårlien kanskje det mest oppsiktsvekkende eksemplet. Han tilsto å ha hatt unaturlig omgang med ikke mindre enn ni kyr og to hester, samt å ha tilnærmet seg en geit som ble sint og satte seg til motverge. Kårlien var heldig nok til å bli benådet, i den forstand at han ble halshugd før kroppen ble brent. ‘Nåde’ er et nokså relativt begrep, når det kommer til stykket.

De norske bødlenes repertoire ble gradvis mer snevert: henging sluttet man med i 1789, brenning, radbrekking og drukning hadde for lengst falt av moten og ble formelt avskaffet i 1842. Dermed sto bare halshugging igjen, og det var denne skjebnen som tilfalt de 39 menn og fem kvinner som ble henrettet i Norge på 1800-tallet. I Bergen var som tidligere nevnt Nordnes det mest brukte retterstedet, nærmere bestemt den beryktede Galgebakken. En av de som måtte bøte med livet her var Jens Amundsen Fenstad, og hans skjebne er snodig selv til 1800-tallet å være.

Fenstad var en kleptoman som begynte sin kriminelle karriere med å bli anmeldt for tyveri av sin egen far, og dermed sendt i Trondheim tukthus. Som følge av en vellykket kompetanseutveksling med en annen fange lærte Fenstad å forfalske pengesedler, og i tidsrommet 1817-1822 presterte han å bli dømt til døden og deretter benådet for falskmyntneri hele tre ganger. Han re-lokaliserte etterhvert til Bergen, men da han for fjerde gang ble tatt for å betale for seg med falske penger hadde regjering, justisdepartement og Karl Johan fått nok, og 9. november 1825 ble Fenstad sendt hjem til Gud ute på Nordnes.

Så gikk det et halvt århundre. Den intellektuelle og folkelige motstanden mot dødsstraff ble stadig sterkere, og det så ut til at Fenstad skulle få den tvilsomme æren av å bli Bergens siste henrettede. Men skjebnen ville det annerledes, og 22. juli 1871 ankom fem straffanger Bergen tukthus. En av dem var Jacob Alexander Jacobsen Wallin.


Straight outta Dalarna
Wallins bakgrunn var omtrent så brokete og tragisk som man kanskje kunne forvente. Foreldrene var omstreifere (også kjent som tatere) som flakket frem og tilbake mellom Sverige og Norge, og selv om han selv ble født i Dalarna i 1820 tyder lite på at han hadde noe særlig klart forhold til sin egen nasjonalitet. Kortene han ble utdelt i livets startfase var da også av den uheldige sorten: moren døde da han var liten, faren var voldelig og tyrannisk. Som 14-åring rømte Wallin hjemmefra og begynte sin solo-karriere som omstreifer, og seks år senere fikk han sitt første av mange fengselsopphold i Sverige. Han var allerede da en plaget – og plagsom – sjel, og verre skulle det bli.

PORTRETT: En for anledningen pyntet, men tilsynelatende ikke helt komfortabel Jacob Wallin.
FOTO: Riksarkivet

De følgende 20 årene ble en tragikomisk Olsenbanden-affære hvor Wallin røk på den ene fengselsdommen etter den andre, før han rundt 1860 fant ut at det var på tide med en ny start. Han streifet derfor vestover over grensa, men den helt store forandringen ble det ikke: det tok under ett år før han ble fengslet for et tyveri på Ullensaker. Dermed var tonen satt for Wallins nye liv i Norge, et liv som skulle vise seg å bli sørgelig likt det han etterlot seg i Sverige. Det neste tiåret brukte Wallin på å enten begå forbrytelser eller sitte inne for dem, med et slags karrieremessig høydepunkt julaften 1868: i Hamar fengsel fikk Wallin og en cellekamerat smuglet inn en flaske brennevin og drakk seg lykksalig dritings, før de prøvde å fyre i peisen og ved et uhell satte fyr på hele cellen.

I 1870 tar historien og dens hovedperson en mørkere vending: Wallin arresteres nok en gang for et tyveri, men denne gangen knivstikker han politimannen som arresterer han. Dermed bærer det til Christiania tukthus hvor han organiserer et heftig men kortvarig fengselsopprør, og lovens lange arm på Østlandet er nå grundig lei av den fandenivoldske svensken. Som hovedstad hadde Christiania heldigvis et par privilegier i ermet, og benyttet anledningen til å sende en saftig skruball i retning Bergen: et skip med det passende navnet Olaf Kyrre fraktet de fem verste urokråkene vestover, og dermed ble det opp til bergenserne å hanskes med Jacob Wallin samt fire andre sjarmører fra Tigerstaden.


På Vestlandet
Gammel vane er som kjent vond å vende, og det tok kun én måned før Wallin organiserte et nytt fengselsopprør, også dette av det kortvarige slaget. De opprørske fangene ble nå avstraffet ved såkalt vannsprøyting, som i korte trekk gikk ut på at synderne ble bundet fast i tukthusets fangegård og spylt med en brannslange. I ettertid kan man jo stille spørsmålstegn ved hvorvidt det å høyttrykkspyle hardbarkede kriminelle var en spesielt klok behandlingsform, og i 1876 omkom faktisk en fange etter 42 minutters spyling.

Wallin var på dette tidspunktet 51 år gammel og i dårlig fysisk forfatning: han var sterkt plaget av navlebrokk og et stramt og sårt spiserør, sistnevnte som følge av å ha drukket salpetersyre i et svensk fengsel (nøyaktig hvorfor han gjorde dette er fremdeles uklart). Etter vannsprøytingen hostet han blod i flere dager, og hatet hans mot Bergen tukthus og omverdenen generelt vokste om mulig enda mer.

Bedre ble det ikke da tukthuset konfiskerte tobakken hans, hvilket tvang han til å tigge tobakk fra andre fanger som han visstnok også hatet intenst. På vårparten 1875 ble situasjonen gradvis verre, og 2. mai plantet Wallin en knyttneve i ansiktet på tukthusets vaktmester. Da han dagen etter skulle overføres til arrestcellen, nådde Jacob Wallins kriminelle karriere sitt tragiske klimaks. Underinspektør ved tukthuset Erik Hammer var en av ytterst få som Wallin hadde kommet noenlunde overens med, men det hjalp lite: etter en kort konfrontasjon i fangegården trakk Wallin en kniv han hadde gjemt bak ryggen og kjørte den i mellomgulvet på Hammer.

Wallin ble overmannet av de andre fangene, men skaden var gjort. Hammer døde av stikkskaden fire dager senere, og Wallin ble tiltalt for mord. I forhørene var svensken usammenhengende og aggressiv, og Bergen tingrett dømte han til døden allerede i juli. Høyesterett bekreftet dommen i oktober og dermed var det opp til kong Oscar II å eventuelt benåde sin landsmann. Oscar var en svenske av den moderne skolen: en uttalt forkjemper for god moral og prinsipiell motstander av dødsstraff, men med ryggrad som en glassmanet (i det offentlige var kongen en talsmann for sedelighet og skikkelighet, i det private genererte han en skokk lausunger og eide Sveriges største pornosamling).

Dermed uteble benådningen, og Bergen var klar for sin første hoderulling på over 50 år. I den anledning tilkalte man assisterende hovedrolle i enhver henrettelse: bøddelen.

Intermezzo: om bøddelyrket

Kongerikets bøddel, eller ‘skarpretter’ som det het på byråkrat, var på denne tiden Theodor Larsen. Å hugge hodet av folk var for Larsen kun en deltidsjobb, til vanlig jobbet han som laborant på patologisk avdeling ved Rikshospitalet i Oslo. Denne dikotomien mellom å redde liv og å avslutte dem kan med moderne øyne virke surrealistisk, men det er en viss kjølig logikk bak det. Begge yrker krever anatomisk kunnskap, kirurgisk presisjon og evnen til å jobbe uforstyrret av menneskelig lidelse, blod og gørr.

ARBEIDSREDSKAP: Denne skarpretterøksen ble brukt av flere skarprettere gjennom Bergens historie, muligens også ved henrettelsen av Wallin.
FOTO: Justismuseet

Upresist håndverk var en av få ting som kunne ytterligere forverre henrettelsen for den dødsdømte, og et kroneksempler finner vi på Østlandet i 1833 da to mordere skulle halshugges av skarpretter Anton Lædel. Han var 76 år gammel, og hadde sannsynligvis Parkinsons. Den første henrettelsen krevde fire hugg for å skille kropp og hode og fikk Morgenbladets korrespondent til å anbefale innføring av giljotinen i Norge, den andre krevde fem hugg pluss litt saging. Lædel fikk gå av med pensjon etter dette.


Folkevandringen

Theodor Larsens karriere som skarpretter hadde til sammenligning gått svært rolig for seg. Han hadde kun én henrettelse på cv’en, en svenske ved navn Olaves Andersson som hadde slått ihjel en gammel enke på Skedsmo i 1867. Deretter fulgte noen rolige år, før han i 1876 ble booket til hele tre halshugginger på under én måned. Skarpretter Larsen la dermed ut på en heller makaber Norgesturné, og første stoppested var Bergen.

I byen mellom de syv fjell var forberedelsene til henrettelsen i full gang: den skulle finne sted tirsdag 25. januar kl. 09:00 på Nordnes, omtrent der parkeringsplassen utenfor Akvariet og Havforskningsinstituttet ligger i dag. Byens liberale borgerklasse var alt annet enn fornøyde med det som skulle skje, og Bergensposten trykket like gjerne en annonse hvor de oppfordret «Alle og Enhver til at holde sig borte fra Retterstedet». Presteskapet på sin side advarte om at synet av denne grusomme hendelsen ville forårsake åndelige og sjelelige sår, og at det var kristenfolks plikt å holde seg unna den slags.

Når dagen kom skulle det vise seg at pressen og kirkens samlede makt ikke var nok til å kue de nysgjerrige bergenserne, og mellom fire og fem tusen av byens cirka 35.000 innbyggere tok turen til Nordnes. Fra selve henrettelsen har vi en detaljert beretning signert en av byens ivrigste penner. John Paulsen er i dag mest kjent for å ha blitt protesjé og deretter uvenn med Henrik Ibsen, men i 1876 var han i gang med å slå seg frem som litterært talent i Bergen og hans beskrivelse av folkevandringen ut mot Nordnes fortjener å siteres i sin helhet:

«Fra det tidligste Morgengry, medens det endnu var halvmørkt, begyndte Folkevandringen udover til Exekutionsstedet paa ‘Nordnæs’. Ældgamle hexeagtige paa Stokke humpende Koner med tændte Lygter i Haanden, ‘Signekjærringer’, der vilde have fat i den Dødes Blod for dermed at gjøre Underkure, vaklende, affældige Mænd, sælsomme Væsner, der ellers aldrig viser sig for Dagens Lys, og hvis ydre og Dragt henviser dem til Fattighuset, Hospitalet eller Bordellet, var de Første, der med megen Iver indfandt sig.


Senere, da det lysnede noget, kom et stort, larmende Optog af Arbeidere, Sjovere, Læredrænge, Gadegutter, Tjenestejenter, Kurvekoner, offentlige Fruetimmer, kort sagt den laveste Almue, isprængt med megen Pøbel. Man opdagede i denne Flok de ejendommeligste Dragter, de besynderlige Fysiognomier, udprægede Kjæltring- og Idiotfjæs, rige studier for en Lavater ….»

I ettertid er det vanskelig å bestride det usmakelige i å troppe opp som tilskuer i en offentlig henrettelse, men vi snakker om en tid før Champions League og Wineyard på Garage så all verdens underholdningstilbud på en tirsdag hadde man da heller ikke.


«Min Aand går til Gud!»

Paulsen beskriver videre hvordan Wallin ankommer retterstedet, og ser ut til å ta situasjonen med fatning. Han får en klunk portvin for å roe nervene, stiger opp på skafottet og prøver å få med forsamlingen på salmen ‘Gå nu hen og grav min grav’ (Bergensposten feller en nokså lunken dom over forsøket: «Dog gik det som rimeligt var, maadeligt med sangen»). Deretter holder den dødsdømte en tale.

Paulsen skriver at han ikke får med seg hva som sies, mens Bergenposten rapporterer en mistenkelig velartikulert, angerfull og religiøst nidkjær tale. Wallin var som de fleste av oss et sammensatt menneske som garantert hadde en mer kompleks karakter enn den ettertiden har bevart, men at hans siste ord skal ha vært «Adieu, adieu! Kjære venner! Min Aand går til Gud!» virker lite trolig. Ellers var det kanskje en ekstra sterk årgang med portvin han fikk i seg.

Det selsomme ritualet går sin gang. Wallin avslår tilbudet om bind for øynene og legger hodet på blokka. Presten går i gang med å lese Fadervår. Ved «Fri os fra det Onde» faller hogget, og Larsen treffer godt: hodet skilles øyeblikkelig fra kroppen. Tilstedeværende lege Edvard Bøckmann konstaterer – noe overflødig – at Wallin er død, og Larsens bøddelknekt holder hodet opp foran forsamlingen.

Dermed var det over. Folkemengden løste seg opp og trakk tilbake til byen, Wallins levninger ble fraktet til Møllendal og begravet, og Paulsen avsluttet sin beretning med å følge opp Morgenbladets appell til myndighetene om å innføre giljotinen: «Derved sparer man Fangen for den Helvedes-Frygt, at Hugget kunde mislykkes, Pinen forlænges, og Mennesket sparer man for at blive Bøddel, det vil sige en Slagter, der overalt bærer med sig Vægten af Alles Foragt.»


Epilog

Skarpretter Larsen hastet nå videre til Halden. Der skulle han forkorte en giftmorderske foran rundt tre tusen tilskuere den 18. februar, også dette en svenske (en mer tabloid publikasjon ville her benyttet anledningen til å skrive noe flåsete om ‘svenske tilstander’, men her i Atrium holder vi oss selvsagt for gode for den slags). Turneen ble så avsluttet på Løten, én uke senere.

Der hadde 71-åringen Kristoffer Nilsen, kjent som Svartbækken, overfalt og slått ihjel en odelsgutt. I likhet med Wallin var dette et gjennomført institusjonalisert menneske, som hadde tilbragt mesteparten av sitt liv i totalt 41 forskjellige straffeanstalter. Cirka to og et halvt tusen mennesker tok nå turen til retterstedet for å få med seg det blodige spetakkelet, og ifølge en lokal anekdote skal Svartbækken tidligere på dagen ha blitt fortalt at det strømmet til med mennesker som skyndte seg for å få gode plasser. Han responderte på stoisk vis: «Det haster vel ikke slik, det skjer ikke noe før jeg kommer.»

Ingen visste det da, men disse tre halshuggingene skulle bli de siste henrettelsene i Norge i fredstid. Theodor Larsen døde i 1892, og i 1902 ble det vedtatt en ny straffelov, hvor dødsstraff ble begrenset til militære forbrytelser og kun i krigstid. Det var denne straffeloven som ble brukt under landssvikoppgjøret, hvor totalt 25 nordmenn og 12 tyskere ble henrettet (8 av dem i Bergen). Også denne straffeloven ble opphevet i 1979, før Stortinget i 2014 grunnlovsfestet et generelt forbud mot dødsstraff.

Underinspektør Erik Hammer etterlot seg enke og sju barn. Enken fikk en årlig pensjon på 200 speciedaler, ironisk nok samme sum som skarpretter Larsen fikk i årslønn, og familien flyttet fra tukthuset til en bolig i Sandviken.

Wallin hadde blitt pålagt å betale erstatning til Hammers familie – noe han selvsagt ikke var i nærheten av å ha råd til – men han eide et verktøyskrin som han ga til underinspektørens eldste sønn, Hans Gudbrand Hammer. Hans Gudbrand vokste opp til å bli sivilingeniør og senere overingeniør ved Dovrebanen, og selv om dette neppe var verktøyskrinets fortjeneste så gir det den tragiske historien om Jacob Wallin nesten en slags lykkelig slutt.

Men bare nesten. Den 19. september 1921, samme dag som Dovrebanen åpnet, ble Hans Gudbrand Hammer drept i en togulykke.  

På vei hjem fra henrettelsen observerte John Paulsen at Bergens gategutter allerede var travelt opptatt med å selge en skillingsvise om Wallin, og betraktet syrlig at «Rimsmedene havde allerede, inden Liget endnu var koldt, spekuleret i hans sørgelige Endeligt».

Visen er kanskje ikke noe lyrisk mesterverk, men den blir stående som et slående uttrykk for menneskets tidløse fascinasjon for det morbide.

En ny og sandfærdig Beretning og Vise om den grusomme Morder Wallin

Ja lytter til med Angst og Gru,
En sørg’lig Sang jeg synger nu
Om Hammers Mord udaf Wallin
En Dag i Mai skjøn og fin.

Lig Skovens vilde, fæle Dyr,
Der gaa paa Rov i Ur og Myr,
Den stygge Morder trak sin Kniv
Og jog den i hans Underliv.

Men Liv for Liv og Blod for Blod
Er Retfærds Stemme paa vor Jord.
Og derfor skal paa denne Dag
Wallin sit Hoved hugges af.

Hans sidste Time snart nu slaar,
En Sjælesørger for ham staar
Og derved gjøres han bekjendt,
At snart hans Liv skal være endt.

Benaadningstiden er forbi,
Wallin nu træder taus indi
Den Vogn, der skal ham føre hen
Til Stedet for Henrettelsen.

Der staar han paa Skafottet hist
Mer’ hjælper ei hans Magt og List
Snart faldet Hugget og han er
Ei mer’, ei mer’, ei mer her.

Hver Mand og Kvinde, som her er
Med Alvor tænk paa hvad I ser,
Og bed til ham histoppe om
At han maa fælde gunstig Dom.



Kilder
Ondskap: de henrettede i Norge 1815-1876. Torgrim Sørnes, 2009.

Dødsstraffens kulturhistorie: ritualer og metoder 1600-2000. Inga Floto, 2001.

Paa Vandring. John Paulsen, 1882.

En offentlig halshogging i Bergen for 125 år siden. Christopher John Harris, 2001.

Leave a Comment