I Odins mathall

Det hadde i lengre tid gått rykter om et forholdsvis nytt restaurantkonsept nede ved Torget. At det åpner nye spisesteder her i byen er ikke oppsiktsvekkende, men denne gangen var det visstnok snakk om en vaskeekte viking-bule. Atrium satte kursen mot Vågsbunnen med friskt mot og hodet fullt av spørsmål.

Bergen sentrum en november ettermiddag. Regn, vind, paraplyer og munnbind. Du vet hva det går i. Vi er på vei opp trappene til andre etasje i bygningen rett ved busstopp O, der det inntil ganske nylig befant seg en kinesisk restaurant. Vel fremme på toppen av trappene stiger vi inn i Valaskjalv, og kontrasten fra røde papirvegger og asiatiske lanterner kunne knapt vært større: musikk fra Wardruna ljomer i treveggene, som er dekorert med norrøn kunst, utskjæringer, våpen og det undertegnede antar er reinsdyrskaller.

Spørsmålene har ikke blitt færre.

VALHALL: Foruten det nyeste Assassin’s Creed, er det sannsynligvis det nærmeste du kommer
FOTO: Michelle Daae

I påvente av Ragnarok

Heldigvis er restaurantsjef Ottis Thomsen til stede for å besvare dem, og vi begynner med det mest åpenbare: hvor i all verden er det vi egentlig befinner oss?

– Valaskjalv er det eneste navnet jeg har funnet som har en direkte sammenheng med feiring og festligheter. Det er Odins sal i Åsgård, hvor man finner Valhall. Når de ikke trener er det her falne krigere drikker, spiser og fester mens de venter på Ragnarok, forklarer Ottis.

I likhet med de fleste kokker har 36-åringen lenge ruget på en drøm om å starte sin egen restaurant. I motsetning til de fleste kokker er akkurat denne drømmen basert på en av de hittil minst utforskede aspektene av vikingtiden, nemlig matkulturen.

Hvordan går man egentlig frem når man skal sette opp en tusen år gammel meny?

– Man begynner med research på råvarene de hadde tilgjengelig, samt hvordan de tilberedte maten. Basert på kildene vi har ser det ut til at maten var lagd god tid i forveien, med småkoking og steking over lengre perioder, gjerne hele dager. Jeg har heldigvis tilgang til litt mer moderne utstyr enn vikingene hadde, men for eksempel villsvinet vårt er slow cooked over 20 timer. Resultatet er en meny som stort sett er historisk autentisk, men det er klart: vi er hovedsakelig en vikinginspirert restaurant. Risotto er stadig risotto.

Da er det kanskje hakket enklere å sette opp drikkemenyen?

– Absolutt, mjød måtte selvsagt satses på! Vi er heldige nok til å ha et lokalt mjødbryggeri (kalt Mjøderiet) her i Bergen, og planen er å utvide menyen også der. Men per dags dato er det jo vanskelig å satse på noe som helst.

Det var ikke til å komme utenom at samtalen før eller senere måtte innom flaggermus-suppa i rommet. Koronaviruset har påført utelivsbransjen sitt helt eget Ragnarok, og Valaskjalv er intet unntak.

– Det er ikke til å stikke under en stol at det er vanskelig om dagen. Dette er en tung bransje å være i, og vi er avhengige av at folk ikke blir altfor skremt av det mediene skriver. At turistsesongen uteble i sommer rammet også hardt: jeg har alltid hatt et ønske om at vi skal være et sted for både turister og lokale, men når vi startet opp i april var planen å lene seg på en solid turistsesong for deretter å nå ut til lokalbefolkningen.

GILDESJEF: Ifølge Den yngre Edda kalles han som fikser gildene i Valhall for Andrimne. På Valaskjalv kalles han Ottis.
FOTO: Michelle Daae

Jeg minnes Woody Allens gamle utsagn om at hvis du vil få Gud til å le, så fortell han om planene dine. Vi får en omvisning i lokalet. Interiøret er velsignet fritt for plasthjelmer med horn, og Ottis forsikrer om at flere dekorasjoner er på vei.

Turister i Bergen blir ofte overrasket over mangelen på steder med viking-tema. Hvorfor tror du det har vært et slikt hull i markedet?

– Jeg tror kanskje folk har følt at et konsept som dette er litt barnslig og vanskelig å gjennomføre. Men i 2016 var jeg i Stockholm med den gamle jobben der vi besøkte en vikingrestaurant kalt Aifur, og det var da jeg virkelig fikk gnisten. Det viste seg å kunne være både gjennomførbart samt populært både blant turister og de lokale.

Det erke-skandinaviske designet til tross, Valaskjalv viser seg et nokså internasjonalt foretak. Nordmenn, spanjoler, polakker og latviere er alle å finne på restauranten, og dette gjenspeiler hvor populær tematikken har vokst seg de siste årene.

Vikingkulturen har gjort et voldsomt comeback det siste året i form av tv-serier, musikk, spill og interesse for kulturen generelt. Har du gjort deg noen tanker om hvorfor?
– Selv er jo over gjennomsnittet interessert i vikingtiden, og har konsumert det meste av filmer, serier og spill som har med perioden å gjøre. Følelsen jeg sitter med er dog at vikingkulturen er større i andre land enn Norge, f.eks Spania og Polen, der du har enorme reenactments av slag hvor opptil 800 deltakere barker sammen. I likhet med naturen vår, tror jeg nordmenn rett og slett tar denne kulturen og dens historie litt for gitt.

Mjød, por favor?

Tanken på 800 spanjoler i kofter, ringbrynjer og gjermundbuhjelmer som gyver løs på hverandre på ei slette i Andalusia virker unektelig en smule søkt, men så møter vi brått en av dem i egen person. Julio Lapido Guiance er født og oppvokst i Madrid, og fra etternavnet å dømme har han aner fra Galicia nordvest i landet. Galicia har gjennom historien vært befolket av både keltere og vikinger, men Julios introduksjon til vikingkultur kom på en mer tilfeldig måte.

– For fire år siden drev jeg en bar i Madrid, og en dag kom det to vikinger fra den lokale klanen, Stal Hrid, vandrende inn og rekrutterte meg. I Spania er Åsatru et statlig anerkjent livssyn, og for seks-sju år siden tok det helt av. I dag finnes det slike klaner som driver med reenactment over hele landet, noen religiøse og andre ikke.

PÅ VAKT: Å stikke fra regningen på Valaskjalv er en svært dårlig idé.
FOTO: Michelle Daae

Den røslige 39-åringen har snakketøyet i orden, og med glimt i øyet og kjappe replikker er han prototypen på en klassisk sør-europeisk innkaster, sånn rent bortsett fra at denne innkasteren stiller med knivbelte, flettet helskjegg og Torshammer rundt halsen. Noe sier meg at stedet neppe vil få for mye problemer med kranglete kunder når Julio er på jobb.

– Jeg har jobbet i serveringsbransjen hele livet, både på restauranter og barer. For noen år siden startet jeg og faren min en rockebar i Madrid, men den fikk visst litt trøbbel med naboene…

Kjent fenomen det der, også i denne byen. Hva er rollen din her på huset?

– Offisielt er jeg hovmester, men i praksis blir det litt av hvert. En god del av rekvisittene våre kommer fra Spania der vi har vår egen smed som fikser våpen og metallarbeider, og drikkehornene vi bruker er fra spanske okser.

Det er en kjent klisjé at jobb og hobby ikke burde kombineres, men Julio ser ikke ut til å gå lei av vikingtiden med det første.

– Historien og kulturen her er virkelig fantastisk, og jo mer du leser og lærer, jo mer fascinert blir du.

Tiden for å åpne restauranten er kommet, og Atrium tar hintet og setter kursen mot døra. Før vi går får vi likevel med gutta på tre kjappe spørsmål for å teste hvor forberedt de egentlig hadde vært på livet som viking.

Først og fremst er det viktig å holde gudene fornøyde. Hvilken gud dedikerer du deg til?

Ottis: Jeg har veldig sans for Loke, jeg føler han er ganske misforstått. De fleste mytene går ut på at han prøver å rette opp i trøbbelet han steller i stand, og sånn sett er han en slags norrøn mytologis svar på Emil i Lønneberget. Før sønnen min ble født gjorde jeg et forsøk på å selge inn Loke som et potensielt navn, men det forslaget ble kontant avvist på hjemmebane.

Julio: Tor, jeg er faktisk i ferd med å bygge et alter dedikert til han for en Åsatru-gruppe her i Bergen. Odin var gudekongen, men som guden med ansvar for jordbruk og beskyttelse mot jotner var Tor en mer feiret gud blant menneskene.

Enhver vikinghøvding med respekt for seg selv har sitt eget langskip. Hva døper du ditt?


Ottis: Mikkel, etter sønnen min.

Julio: Hafgufa. Det var navnet på et sjømonster fra norrøn mytologi som var så enormt at seilere visstnok trodde det var en øy.

Det er november i Bergen og alt er fælt. Hvor stikker du på raid?

Ottis:
Hmm. Høstblotet og innhøstingen er ferdig, så da må det bli et sted med mye husdyr å hente så man kan sørge for nok mat til resten av klanen. Tror jeg går for Irland.

Julio: Jeg hadde egentlig tenkt å si England, men ser ut til at Ottis tar seg av det området. Da blir det Sverige. Jeg har forstått det sånn at dere ikke liker dem noe særlig, så det passer fint for begge parter.

Leave a Comment