Mari Lwyd

O Jul med din traume

Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har, er dagen jeg skulle utforske kjelleren i huset til besteforeldrene mine. Huset i seg selv var en gjennomført trivelig enebolig på Hamar, men kjelleren var en mørk og kjølig hule der en nysgjerrig femåring på eventyr så for seg at han kunne finne litt av hvert. Kaptein Sabeltann hadde lært meg at man ikke måtte lengre enn til Agder for å finne kister fulle av gullmynter, og det kunne jo vært at husets pensjonerte beboere hadde en sjørøverskatt liggende, bokstavelig talt, rett under nesetippen? Femåringens historiekunnskap var noe begrenset, og sannsynligheten for at det var blitt bedrevet piratvirksomhet på Hedmarken ble aldri problematisert.

Ned i det ukjente bar det. Der ble det oppdaget en del gamle redskaper, arbeidsklær, gamle møbler og annet som gjerne stues vekk i kjelleren og glemmes. Kistene fulle av gull uteble, men femåringen fant noe som gjorde større inntrykk enn noen spansk gullskatt: han fant frykt. Der, hengende fra en knagg på baksiden av døra som hadde glidd igjen bak han, var nemlig Julenissen. Riktignok noe sammensunket og slapp i leddene, men det lange hvite skjegget og den ikoniske røde drakten var ikke til å ta feil av. Nesten to meter lang. Og som om ikke de fysiske dimensjonene var skremmende nok, hadde nissefar også et ansikt jeg grøsser av å tenke tilbake på selv i dag.

Munnen var knapt synlig under barten, og skjegg og hår dekket mesteparten av ansiktet. Men under buskete øyebryn lyste to isblå øyne, øyne som sitret av kulde og grusomhet. Jeg lukket øynene, og ba innstendig til Gud om at nissen skulle være borte når jeg åpnet dem igjen. Men nei. Uvesenet var der fremdeles, og han verken blunket eller så vekk. Paralysert av skrekk la jeg ansiktet mot veggen og ventet på at Julenissen skulle bykse frem over gulvet og rive meg i småbiter. Jeg aner ikke hvor lenge jeg ble liggende, men det føltes som mange timer. Da jeg omsider ble funnet måtte bestefar bære meg opp trappa.

Drømmen om å bli min generasjons Indiana Jones lå i grus, og det tok flere år før jeg nærmet meg den kjelleren igjen. Forsøk på å berolige meg med at Nissen fra Helvete bare var et kostyme og at ansiktet hans besto av plast nådde ingen vei (det gjorde han jo egentlig bare enda skumlere), og bestefars forslag om at han kunne kle på seg nissen for å demonstrere ble møtt med intens angst og pustebesvær. Det ble ingen nisse den jula.

Senere skulle Julenissens rolle som barndomstraume nummer én bli ettertrykkelig utfordret via barne-TV, og særlig Hufsa og den klin sinnssyke hvalrossen fra Pingu seilte opp som sterke kandidater. Gradvis ble konfrontasjonen i kjelleren fortrengt, selv om det meldte seg et ikke ubetydelig tilbakefall når Nissene på låven gikk på lufta noen år senere og den såkalte Maskenissen dukket opp i episode 19.

Men det var først i voksen alder at jeg oppdaget hvor heldig jeg faktisk hadde vært sammenlignet med barn fra andre land. Den norske Julenissen, selv når han er to meter lang og har ansikt av plast, har ingenting å stille opp mot uhyrene vi finner i europeiske juletradisjoner. Her er Atriums kåring av de fem merkeligste.

5. Frau Perchta

Vi begynner vår selsomme ferd i de nordlige Alpene. Hvis du trodde geitebukk-djevelen Krampus var det verste tyskere og østerrikere har å by på av julevesener, tro om igjen. Mens Krampus nøyer seg med å putte slemme barn i en sekk og banke dem med kvister (eller, hvis ungene virkelig ikke har oppført seg, ta dem med til Helvete), er den gamle heksa kjent som Frau Perchta langt mer rett på sak: har du jobbet hardt og vært snill belønner hun deg med å legge en sølvmynt i skoen din, hvis ikke så røsker hun ut tarmene dine og erstatter dem med strå og småstein. Fordi hvorfor ikke.

Nøyaktig hva gamla bruker disse innvollene til er stadig uklart, og det er kanskje like greit.

4. Olentzero

Vi skal sør-vestover til en annen fjellkjede, nemlig Pyreneene. Baskerne har alltid vært blant Europas særeste folkeslag, og juletradisjonene deres er intet unntak: her er julenissen byttet ut med Olentzero, en lubben kjempe av hedensk opprinnelse som nesten oppfører seg som en ‘normal’ nisse. Hvorfor nesten, sier du? Vel.

Olentzero opptrer alltid som en tjukk gruvearbeider med ansiktet fullt av kullsot, men personligheten hans varierer fra område til område. Noen steder er han en gjennomført blid og jovial type som kommer med gaver til barna. I andre varianter er han også utstyrt med et aldri så lite alkoholproblem, samt en sigd for å skjære over strupen på unger som ikke vil legge seg til fornuftig tid.

Det burde ikke overraske noen at denne karakteren ble i overkant rølpete for Francos Spania, som i likhet med andre fascistregimer ikke hadde noen utpreget sans for humor. Forsøk ble gjort på å sensurere vekk de mest uapetittelige sidene av Olentzero eller erstatte han helt med de mer stuerene Tre Vise Menn, og dette gikk omtrent så godt som man kunne forvente. Franco og det bedritne regimet hans er for lengst dødt og begravet, mens den alkoholiserte kullarbeideren fortsetter å spre glede – og litt redsel – i det nordlige Spania.

3. Badaliscen

Da er vi inne på topp tre, og her begynner ting å bli klin kokos. Vi skal nok en gang til Alpene, men denne gangen til dalstrøket Val Camonica i nord-Italia. Her har den lokale overtroen klart å hoste opp il Badalisc, en helt imponerende absurd skapning: den er dekket av geiteskinn, har glødende røde øyne, to horn og en diger, gapende kjeft. Og utseendet er blåbær i forhold til selve tradisjonen Badaliscen opptrer i.

I katolske land er Helligtrekongersdag (6. januar) en big deal, og i Val Camonica setter Badaliscen de tre kongene fullstendig i skyggen: dagen i forveien drar en gruppe menn fra landsbyen ut i skogen for å fange en som mer eller mindre frivillig har kledd seg ut som vesenet, binde han fast med et tau og lede han med seg tilbake til landsbyen. Der holder Badaliscen en tale på landsbytorget hvor innbyggernes hemmeligheter, det være seg sammensvergelser eller utroskap, blir ramset opp og shamet i full offentlighet. Blant mennesker pleier slik oppførsel å diskvalifisere fra videre sosial omgang, men neida: samme kveld holdes det en fellesmiddag med sang, dans og annet som hører høytidsfester til, og her er Badaliscen selve æresgjesten.

Dagen etter blir fysaken sluppet løs, og vender tilbake til skogen der den driver med Gud vet hva til neste års høytid.

2. Hele jævla Island

Altså, hvor starter man egentlig med Island? Kanskje med Gryla, en kvinnelig kjempe som løser den kjente juleproblematikken med slemme barn ved å lage stuing av dem? Gryla er gift med en trollgubbe ved navn Leppaludi som også har en forkjærlighet for barnekjøtt, og det utrivelige ekteparet bor i en hule ute på ei lavaslette ved navn Dimmuborgir (og siden du spør: ja. Det er her de har hentet navnet sitt fra). Men Gryla og Leppaludi er ikke husstandens mest oppsiktsvekkende medlemmer, langt derifra.

Katten deres, et monster ved navn Jólakötturinn (Julekatten), har i likhet med sine eiere en lei tendens til å spise folk i førjulstida. Men pus har en raffinert gane, og gomler ikke i seg hva som helst: den spiser nemlig kun folk som ikke har fått nye klær til jul. Og det er, tro det eller ei, en slags logikk i dette. I gamle dager var hele familien som oftest involvert i ullproduksjon til egen bruk, så for å skaffe seg nye klær til jul var man avhengig av at denne produksjonen kom i mål. Og de fleste vil nok måtte si seg enig i at det å legge inn noen timer på å veve ull, er å foretrekke fremfor å bli spist levende av en monsterkatt.

But wait, there’s more. I tillegg til det monstrøse kjæledyret deres, har Gryla og Leppaludi enda et ess i ermet. Eller, faktisk hele tretten av dem. Ekteparet har nemlig prestert å sette hele tretten drittunger til verden, som én etter én kommer på besøk til islendingene fra 12. til 24. desember. Å vokse opp med Gryla, Leppaludi og Jólakötturinn har satt sine spor, og Julegutta er tydelig preget. Vi har ikke plass til å gå gjennom samtlige, men her er et lite utvalg:

Stekkjarstaur – Liker å plage sauer. Ettersom han har to trebein er han lett å fange.
Þvörusleikir – Lever av å slikke skjeer. Er følgelig ekstremt tynn på grunn av underernæring.
Hurðaskellir – Smeller med dører. Utelukkende for å være en irriterende kødd.
Kertasníkir – Stjeler talglys fra barn. Hvorfor? Fordi dietten hans utelukkende består av talg.

1. Mari Lwyd

Islendingene så lenge ut til å stikke av med førsteplassen, men de måtte se seg slått på målstreken av et annet land med liten befolkning og vanskelig språk. I Wales finner vi nemlig ikke bare verdens nest lengste stedsnavn (Llanfairpwllgwyngyll, kun overgått av new zealandske Taumatawhakatangihangakoauauotamateaturipukakapikimaungahoronukupokaiwhenuakitanatahu), men en form for julebukk som fikk undertegnede til å lukke Mac’en og gå ut for å trekke frisk luft første gang jeg snublet over den. Lyst til å traumatisere hele hjembygda eller nabolaget ditt i år? Her er hvordan stelle i stand din helt egne Mari Lwyd.

Du trenger: et hvitt laken, en pinne og hodeskallen til en hest. Dette blir dermed satt sammen til en konstruksjon som ser ut som noe Satan sjøl kunne hatt mareritt om, og omgitt av de særeste vennene dine kan du nå trappe opp på døra til det første og beste huset du finner. Deretter er tradisjonen at følget ditt først synger en trall om hvorfor dere burde slippes inn i huset. Hvis hele husstanden ikke har hengt seg i taklampa innen dere er ferdig, er det forventet at de svarer med sin egen sang om hvorfor det passer veldig dårlig med besøk. Dette fortsetter til den ene parten gir opp, og Mari Lwyd enten slippes inn i huset og forsyner seg av julematen eller drar videre for å terrorisere en annen familie.

Opprinnelsen og mytologien til Mari Lwyd er stadig gjenstand for debatt, men i vår uhøytidelige høytids-kåring var det ingen tvil: det ble rett og slett umulig å overgå en hestehodeskalle som benytter battle rap som metode for å sikre seg julemat. Gratulerer med førsteplassen, Mari Lwyd! Måtte du synge deg til mang en juletallerken i år.

Og vær så snill: aldri kom til Norge.


Leave a Comment