Scener fra et ekteskap

Scene: Teaterkjelleren
Regi: Mikael Berg
Scenograf:
Kari Gravklev
Medvirkende: Jonatan Filip, Susann Bugge Kambestad, Stine Robin Eskildsen


Scenen er satt: Det lykkelige, etablerte og smørblide ekteparet møter en enda mer smørblid intervjuer for å fortelle hvordan akkurat de klarte å bli nettopp gifte, lykkelige og etablerte. Ekteparet forteller den henrykte journalisten om en hverdag fri for krangel og konflikt, at de begge gjør bunnsolide karrierer på sine respektive felt og at de har to skjønne døtre hjemme. Faktisk er Johan og Marianne, med sine kritthvite smil og hytte ved sjøen, så bedritent perfekte at man priser seg lykkelig for at dette er et Bergman-stykke og at idyllen sprekke så det synger før eller senere.

Da Bergman skrev Scener fra et ekteskap i 1973 hadde den svenske friskusen allerede fem bryllup og fire skilsmisser under beltet, og resultatet er et stykke som tidvis er både humoristisk og elegant, men fremfor alt gjennomsyret av bitterhet, misantropi og en følelse av nevrotisk meningsløshet. Omtrent som forventet fra den kanten, med andre ord.

Og det tar da heller ikke lang tid før Johan viser seg å være en egoist av dimensjoner, blind for det aller meste annet enn sin egen fortreffelighet og kjønnslige behov. Marianne er vesentlig mer sympatisk, men også her visner fasaden gradvis fra sterk karrierekvinne og kjærlig hustru til en innbitt, passiv-aggressiv nevrotiker. Og i kjent Bergman-stil, så eskalerer denne nedbrytingen fort som fy.

Fornøyelig ufordragelig

Å vurdere skuespillernes innsats er fort gjort: Filip og Kambestad bærer bokstavelig talt stykket alene (Eskildsens intervjuer forsvinner i første akt og savnes egentlig aldri), og det er en oppgave de mestrer på glimrende vis. Filip er rett og slett fornøyelig ufordragelig som Johan, og gir rollen akkurat nok dybde til at vi aldri klarer å regelrett hate ham. Kambestad gjør også en svært sterk rolletolkning, men hun har vesentlig mindre humor å spille på som Marianne enn hva Filip har som Johan. Særlig i første halvdel av stykket får hun ikke anledning til å gjøre stort annet enn å kjefte, gråte eller gjøre begge deler.

Dette tar seg merkbart opp etter pausen, selv om det forblir et under at ikke Marianne har dyttet Johan ned en trapp før den tid. Man skulle tro at et stykke på over to timer og kun to skuespillere nødvendigvis ville skrante mot slutten, i stedet spiller Filip og Kambestad hverandre bedre og bedre. Høydepunktet får vi når et tiår med frustrasjon, bitterhet og gjensidig avsky til slutt kulminerer i en ekstremt ubehagelig konfrontasjon som vekker høylytte gisp fra flere publikummere.

Filip og Kambestad er gode når de er påtatt kjærlige og hengivende, bedre når de er smålige og egosentriske, men aller, aller best når de får frem det verste i hverandres karakterer. Jeg har sjelden sett en bedre skildring av et destruktiv forhold som råtner på rot men likevel viser seg umulig å forlate.

På grensen til fraværende

Hadde det stått på skuespillerprestasjonene, så hadde Scener fra et ekteskap cruiset inn til en fullt fortjent toppkarakter. Men det finnes som kjent mer enn som så mellom himmel og jord innen scenekunst, og ikke alle leverer like sterkt som de to hovedrolleinnhaverne.

Scenografien er minimalistisk på grensen til fraværende. Noen henslengte stoler, en seng, et par garderobeskap og diverse rekvisitter utgjør hele scenen, og spørsmålet er om scenograf Gravklev gjorde et bevisst valg for å fremheve Filip og Kambestads rolletolkninger, eller om hun rett og slett glemte å møte på jobb. Å la de to hovedrollene fungere som fortellerstemmer fungerer sånn halvveis, og jo mindre som sies om forsøkene på å gjøre stykket tidsriktig gjennom forpinte referanser til Knausgård og Guri Melby, jo bedre.

Noen klare mangler hva gjelder scenografi og manus til tross, så er Scener fra et ekteskap en meget velspilt og følelsesladd oppvisning. Filip og Kambestad skildrer to mennesker vi ofte avskyr, tidvis føler intens medlidenhet med, men mest av alt frykter for å kjenne oss igjen i. De har med andre ord tolket Bergman, og på sett og vis også det vidunderlige, det deprimerende og det skjøre i livet vi alle lever, på en aldeles ypperlig måte.

★★★ 4/5

Leave a Comment