usseal

Amerikas Blødende Sår

“Toute nation a le gouvernement qu’elle mérite”. Dette berømte sitatet kommer fra Joseph de Maistre, som hadde den tvilsomme æren av å være fransk filosof mens han enda levde. Du har sikkert sett det før. Røft oversatt: man får den regjeringen man fortjener.

Så hva har USA gjort for å fortjene sitt forferdelige lodd? Man kan peke til enkelthendelser i landets utenrikspolitikk (alle konsekvenser av nasjonens verdenshegemoni) som årsak for det hele. Selv bærer jeg en sterk kjærlighet til Amerika, men til tider føles det som den bisarre kjærligheten som finnes mellom en konebanker og hans offer.

Det er dog gode grunner til å beundre Amerika, selv til dags dato. Der finner vi starten på den liberale verdensordenen, utførelsen av det moderne føderale eksperimentet samt virkeliggjørelsen av det første virkelige multietniske, tverreligiøse og pluralistiske samfunnet. Videre: det er en teknologi- og idéfabrikk, det er populærkulturens hovedstad og landet står (og har lenge stått) som en urokkelig bauta mot andre hegemoniske stormakter, alle med sterke autoritære trekk og ekspansjonistiske drømmer.

Valget er over. Går USA nå i riktig retning?

DEN POLITISKE POLARISERINGEN BLANT DET AMERIKANSKE FOLK HAR VÆRT TEMA FOR DOMMEDAGSPROFETIER SIDEN FØR OBAMA BLE PRESIDENT

Donald Trump snudde ting litt på hodet. Trump var helt klart en autoritær skikkelse: hele imaget hans heftet seg på sterkmannslignelser og bruk av den diktatoriske slagkraften som kommer fra hans bakgrunn som CEO og «dealmaker». Han var dog ikke en særlig effektiv som autoritær politiker, mye takket være det godt kjente checks and balances systemet innad i hydra-monsteret av det amerikanske statsapparatet, samt grunnet en vid og stålsterk opposisjon som strakk seg hinsides landets grenser.

Alle vet at det er et problem i USA, men tolkningen av hva problemet består av virker avhengig av ens politiske ståsted. Bevegelsen til Donald Trump ble født ut av velgernes misnøye med det som fremstår som et gjennomkorrupt statsapparat – noe den gamle realitystjernen spilte stort på under sin første valgkamp. Glem ikke at Trump sto helt uten parti til å begynne med, samt uten støtte fra noen andre enn sitt eget speilbilde. President Donald endte dog opp med å være en kastrert, partitro versjon av sitt valgkamp-persona, mye til systemets utvilsomme glede.

Trump sa at han skulle «drenere sumpen». Han endte med å plante røttene sine der for så å nære seg av dens oppgulp. Det er dette som er så fascinerende med Trump. Til tross for at han satte seg opp som en motstander av den neoliberalistiske samfunnsordenen endte han nesten opp med å bli dens ansikt utad. Det store unntaket er hans anti-globalistiske holdninger, representert gjennom økonomisk proteksjonisme og hans tilbøyelighet for militær tilbaketrekning i landets utenriksarenaer – for ikke å nevne hatet rettet mot ham i de store, mektige neoliberale mediekanalene (CNN, The New York Times, etc). Det som nå gjenstår å se er om han klarte å transformere det Republikanske partiet fra et hauket utenrikspolitisk parti til et insulært, politisk ukorrekt og nasjonalistisk parti. Amerikansk politikk er jævlig snodig om dagen, så det er vanskelig å si.

Visse forandringer har allerede skjedd, men om dette er som følge av Trumps presidentperiode er tvilsomt. Den politiske polariseringen blant det amerikanske folk har vært tema for dommedagsprofetier siden før Obama ble president. Samtidig som dette har økt har også likhetene mellom de to partiene (ironisk nok) blitt mer slående. Gårsdagens konservatisme er dagens liberalisme, og i det henseende har det Republikanske partiet på overflaten blitt et anti-krigs protestparti for den hvite underklassen (med tung Republikansk bagasje), mens det Demokratiske partiet står for status quo, den politiske eliten og intervensjon i utenrikspolitikken. Under sminken er det dog lite som skiller de to plutokratiske partiene, bortsett fra temaer som våpenkontroll, abort og likekjønnet ekteskap. Store mengder med penger i politikken har lenge vært et fenomen i USA, men i løpet av de siste tretti årene har problemet gått fra å være stort til å bli nær sagt bli altoppslukende.

Kollapset av den gamle ordenen

DONALD TRUMP GAV ET STYGT FJES TIL DEN NEOLIBERALISTISKE SAMFUNNSORDENEN. DEMOKRATENE VIL TILBAKE TIL TIDEN NÅR STYGGEDOMMEN SKJULTES BAK ET BLENDENDE SMIL

USA lider under protestbevegelser som under tvil kan knyttes til Donald Trumps presidentperiode, men den største protesten uteble: den regjerende big business-orienterte ideologien – som går på tvers av partiene – overlevde Trump ved tilsynelatende å assimilere ham. Det økonomiske spennet har siden økt likt en sliten strikk på bristepunktet. Slik de to partiene står nå har du det frekke, litt rølpete rett-fra-levra partiet som Trump etterlater seg og det hippe og inkluderende Demokratiske parti: det skjønne alternativ. Bak overflaten marsjerer de begge etter tonene fra milliardbedriftenes kjenningsmelodier. Donald Trump gav et stygt fjes til den neoliberalistiske samfunnsordenen. Demokratene vil tilbake til tiden når styggedommen skjultes bak et blendende smil.

De to store arkitektene av neoliberalismen i Amerika er Ronald Reagan (på grunn av det han gjorde) og Bill Clinton (fordi han valgte å gjøre det samme). I praksis var bevegelsen en reaksjon på kollapset av Keynes økonomiske system på 1970-tallet (stagflasjonen i USA), som skjedde i nær samtid med Richard Nixons politiske fall. Den tverrpartiske samfunnsordenen som da rådde, kalt «New Deal» var dypt knyttet til keynesiansk økonomisk tenkning og idealet om en sterk stat. Etter Nixon var troen på big government på et historisk lavnivå. Dette, sammen med et økonomisk-ideologisk vakuum, la grobunn for noe nytt. Nixon kan sies å være den siste liberale Presidenten etter modell av New Deal-koalisjonen, enda dette ikke helt er sant: det kom liberale presidenter etter Nixon, men de var alle ineffektive og aldri Republikanske.

Nixons fall var en gave fra himmelen for den gamle garde i det Republikanske partiet, som siden Franklin Roosevelts samfunnsomveltning hadde skjult seg i skyggene. Watergate sies å ha vært en katastrofe for partiet, men jeg er ikke så sikker. Hendelsen drukner i betydning målt opp mot nytteverdien i hans politiske fall: Nixon satte et eksempel for sitt eget parti om at en stor, sterk stat var fienden, slik det var før Roosevelt, ved å holde et speil opp til seg selv. Et medlem av denne gamle garden var Ronald Reagan, tidligere en liberal skuespiller i Hollywood, nå en nyfrelst konservativ politiker i det Republikanske parti.

Arkitekten Ronald Reagan

I PRAKSIS TRANSFORMERTE REAGAN USA I SITT EGET BILDE

Tenketanker på den politiske høyresiden har vært et fenomen i USA siden det sene førtitallet, og de stadfestet seg alle tidlig i opposisjon til New Deal-koalisjonen. Deres mål er stadig å presentere det frie markedet som løsning på et bredt spekter av problemer, blant annet helseforsikring, offentlige etater, trygd og statlig ansettelse. Nixons berømte forsøk på å reformere helsevesenet, som ble stemt ned av Demokrater i Representantenes hus, kom fra slik en konservativ tenketank. Denne feilede reformen hadde et Lasarus-øyeblikk i 2010, når den endelig ble brakt til livs av Barack Obamas «affordable care act» (kjent som «Obamacare»), da uten protest fra det Demokratiske parti (men snodig nok fra det republikanske). Det var slike tenketanker som gav et akademisk, profesjonelt og reformistisk preg over konservativ politikk – som gjorde den ideologiske revolusjonen innad i det Republikanske partiet mulig. Samtidig gjorde de Reagan til en uhyre valgbar figur blant studenter og akademikere.

Reagan (som da var guvernør av California) slo den sittende Demokratiske presidenten Jimmy Carter i 1980 i en såkalt «landslide»: 489 valgmenn mot Carters 49. Dette gav navnet «Reagans revolusjon» til hendelsen, samt til perioden med konservativ politikk som fulgte. Til tross for knapp 53% valgdeltakelse ble Reagans seier sett på som et klart mandat fra det amerikanske folket. Han møtte dog stor motstand for sin økonomiske politikk (trickle down), selv innad i sitt eget parti: hans skattekutt fra 1981 ble i året etter, i en prosess som varte frem til 1987, gradvis trukket tilbake av opposisjonen.

I 1984 sto kampen om Det hvite hus mellom Reagan og Carters tidligere visepresident, Walter Mondale. Alle bortsett fra én stat – Minnesota, hjemstaten til Mondale – stemte Republikansk. Mandatet fra folket var så en ubetvilelig realitet. I praksis transformerte Reagan USA i sitt eget bilde, og det han selv ikke fikk til ble av hans etterkommere gjort til virkelighet, inkludert enhver kommende Demokratisk president.

Ronald Reagan maktet å opprettholde et image som en politisk outsider til tross for at han var president i åtte år. Denne identiteten hadde sine negative sider, særlig innad i hans eget parti, hvor mange mente at de mer egnet å sitte i det ovale kontor enn ham. En av dem var George H. W. Bush, som før han ble valgt som Ronalds visepresident offentlig omtalte Reagans økonomiske politikk som «voodoo economics«. Selv var han mer en Republikaner i tråd med New Deal-koalisjonens fordums innflytelse: en mild keynesianer etter modell av Nixon. Etter Reagan virker han dog å ha skiftet side, og når han selv ble president videreførte han Reagans politikk så godt som han maktet.

Pengeveldets Triumf: Det Demokratiske partiets fall

TIL TROSS FOR AT FORSKJELLENE MELLOM PARTIENE BLE FÆRRE BLE FRONTENE SAMTIDIG STEILERE

Med unntak av hva han enten har eller ikke har inhalert, samt hans forhold til den ene eller den andre kvinnen, er det særlig et sitat fra Bill Clinton som kommer til å bli stående for fremtiden: «The era of big government is over». Der hvor Reagan snublet sto Bill klar med sin lumske hånd for å plukke ham opp igjen, og det med et enda svettere smil enn Ronald noensinne presterte. Det er ikke polemisk å si at Clinton var en stor spiller i Reagan-revolusjonen som transformerte USA. Clinton skapte et nytt Demokratisk parti: alt bortsett fra fasaden ble jevnet med jorden, og den nye strukturen står stadig som en blåkopi av det Republikanske.

På åttitallet våknet en gruppe med «nye Demokrater» til livs, som ønsket å kombinere progressive idealer med de nye markedsøkonomiske løsningene til Reagan. De fikk til og med sin egen tenketank: «The Progressive Policy Institute«, skapt etter modell av de gamle konservative tenketankene. En av deres fremste representanter var Bill Clinton.

Clinton ble valgt til president i 1992, og tidlig i løpet av sin presidentperiode prøvde han å reformere helsevesenet. Han fikk det aldri til. Etter mellomvalget i 1994 var siste rest av venstrepolitiker i Bill Clinton borte. Newt Gingrich hadde gjennomført sin såkalte «republikanske revolusjon» i Representantenes hus, og Bill ville neppe stå i veien for forandring. Clintons nye reformer begynte så å ligne de som Reagan forsøkte å innføre på åttitallet. Skattelettelser for de rikeste, hyppig privatisering og en frihandelsavtale mellom Mexico, Canada og USA var alle drømmer med opphav i Ronalds hode. Der Reagan snakket om «welfare queens«, var det Clinton som trakk sverdet for å fekte mot denne vindmøllen.

Til tross for at forskjellene mellom partiene ble færre ble frontene samtidig steilere. Vi ser her starten på identitetspolitikk som alfa og omega (kanskje fordi det ikke var noe annet å krangle om) for alle diskusjoner på tvers av de to partiene. De hjernedøde «kulturkrigene» gjorde sin skade, hvilkets resultat var konservativ sensur av musikk, kunst, spill og fjernsyn. Alt dette mens Clinton satt med sin sigar i det Hvite Hus.

Reagan satte standarden og Clinton fulgte trofast etter. Passende nok har de begge en opphøyd posisjon i hvert sitt respektive parti – Reagan har dog blitt en helteskikkelse for begge partier, men ryktet hans står klart sterkest hos Republikanerne. Demokratenes villighet til å slå ring rundt Clinton er også imponerende, særlig med tanke på at hans klåfingrede tilbøyeligheter er fullt på høyde med Trumps, og vel så det.

Corporations are people, my friend

I PRAKSIS HAR DE TO PARTIENE BLITT TIL KJØRETØY FOR DONORER SOM ØNSKER Å FÅ SIN POLITISKE VILJE GJENNOM

Tidligere i 1976, gjennom en høyesterettsdom kalt «Buckley mot Valeo», ble det endelige punktum satt for den betente debatten rundt valgkampbidrag. I praksis ble det lignet med utøvelse av First Amendment-rettigheter, og innskudd av penger til valgkamp ble med andre ord synonymt med ytringsfrihet. Ettersom dette har hjemmel i loven blir korrupsjonsanklager sjeldent rettet mot kandidater som tar penger fra bedrifter, selskaper og lobbygrupper for så å føre en politikk i tråd med sine donorers ønsker.

«Buckley mot Valeo»-saken ledet til dannelsen av Citizens United, som med klør, tenner og – selvfølgelig – bøttevis med penger har kjempet en lang kamp mot reform i dette henseende. Det er i 2020 dernest blitt normen å kjøpe politikk av politikere på tvers av partilinjene i USA. Bernie Sanders sine forsøk på å få bukt med problemet har gjennom alle år blitt møtt med spott, latter og anklager om skapkommunisme. Donald Trumps suksessfulle valgkamp i 2016, finansiert av små, private donorer og hans egne dype lommer, var et engangstilfelle: hans valgkamp i 2020 var i stor grad finansiert gjennom RNC, som selv blir finansiert gjennom rike donorer, blant andre America First Action – som også gav direkte til Trump. I praksis har de to partiene blitt til kjøretøy for donorer som ønsker å få sin politiske vilje gjennom.

Et eksempel på dette var den bitre kampen om å bli demokratenes presidentkandidat opp mot valget i 2020. Gud og hvermand virket til å begynne med å støtte “medicare for all”, først og best frontet av Bernie Sanders. Kamala Harris, kjent som en flip-flopper når det kommer til saken, begynte med å støtte ordningen opp til punktet hvor den døende kampanjen hennes skremte vekk donorer. Det var dog too little too late for Harris, som aldri maktet å hente seg inn igjen. Merkeligere var det likevel når Elizabeth Warren – som ved siden av Sanders er kjent som venstresidens ansikt i det demokratiske partiet – plutselig endret sin tone etter å ha tatt imot over ti millioner dollar fra donororganisasjonen Persist. Dette til tross for hennes tidligere krasse ord mot såkalte Super Pacs – politiske donororganisasjoner i Amerika. Faktum er tyvärr at alle kan kjøpes i mulighetenes land.

Jeg minnes med humor valgkampen til republikaneren Mitt Romney opp mot presidentvalget i 2012. I Iowa møtte han en gruppe med agitatorer fra venstresiden som forlangte å vite hvorfor han ønsket å delvis privatisere Medicaid, Medicare og trygdesystemet som sådan. Alternativet, ifølge Romney, var å måtte øke skattene på amerikanske folk. Fra folkemengden lyder ordene: skattelegg selskapene! De amerikanske megaselskapene har tross alt mer penger på bok enn de gjengse land i verden, og av sin fortjeneste legger de bare smuler igjen til skattevesenet. Mitt Romney smiler nervøst for så å si: min venn, selskaper er folk.

Kaos og mørke – situasjonen i dag

SLIK DET DEMOKRATISKE PARTIET STÅR NÅ ER DET LITE HÅP I SIKTE

En ting er sikkert: man kan ikke lenger gå til valg på en åpen neoliberal profil, da dette blant velgerne har blitt både vulgært og u-trendy. Man vinner ikke stemmer på å snakke om «trickle down» eller gunsten av å outsource bedrifter, til dels fordi disse sammen utgjør en kabal som ikke går opp. Du hører ingen snakke entusiastisk om markedskrefter i tiden opp mot et valg, ikke nå lenger. I stedet tildekkes de usexy ordene med ord som «moderatisme» – med andre ord: det å aktivt ikke føre venstrepolitikk.

Den Republikanske middelklassen i forstedene har siden Clintons dager vært en høyt ønsket velgerbase for Demokratene. Det å nå frem til disse er viktigere for enn å sette søkelys på sin egen base, og mye – mye – viktigere enn å forsøke å bryte inn i den ulmende arbeiderklassen, som siden Reagan i stor grad har gått over til Republikanerne. Transformasjonen av det Demokratiske Partiet til en mer spiselig (og mer kjedelig) variant av dets rival er nå ferdigstilt. Bill Clinton sin store drøm har endelig blitt realisert: Demokratene vant i 2020 stemmer i Republikanske forsteder. Gratulerer til dem. Så lenge de nekter å røre ved begreper som økonomisk utjevning, klasse, sosial stønad og universell helseforsikring virker det usannsynlig at arbeiderklassen noensinne vil flippe tilbake til det Demokratiske partiet.

Og hvorfor skulle de det? For de som ikke har noen tilknytning til Demokratenes sosiale politikk fremstår de nettopp som de er: et høyreparti under dekke av å stå på venstresiden. Da stemmer man vel heller på det ærlige partiet, som hvis lite annet i alle fall lover lavere skatter.

Dagens Amerika er et skalkeskjul av selskap- og bedriftinteresser. Markedsforskrifter er i stor grad en fordums ting, og ordet «antitrust» – tidligere forbundet med forbrukervennlighet – er nå et satanisk ord på linje med Antikristus.

Historiestudenten i meg undres over hvem som omsider vinner frem som vår tids Augustus. Gud i himmelen vet at det ikke er Joe Biden, ei heller hans flause av en skygge, Kamala Harris, som Demokratiske velgerne (frekke som de er) glemte å stemme på under primærvalget. Amerika skal nå reddes av to høyrepolitikere som står på venstresiden. Står jeg alene i mitt syn på at verden er rar?

Så hva har USA gjort for å fortjene sitt forferdelige lodd? Joe Biden vant og Donald Trump tapte: det beste av to elendige muligheter. De som påsto at dette var det viktigste amerikanske valget i manns minne lurer seg selv. Uansett hvem som hadde vunnet så ville ingen lekser blitt lært fra 2016; fra misnøyen som bar en rablende nisse inn i Det hvite hus – misnøyen en dag vil spre seg til gatene i Amerika i en orgie av vold og hat. Biden eller Trump? Sannheten er at Amerika fortjener bedre.

Leave a Comment