The World to Come

Land: USA
Regi: Mona Fastvold
Hovedroller: Vanessa Kirby, Katherine Waterston, Casey Affleck


Etter å ha lagd musikkvideoer for navn som Sondre Lerche, Megaphonic Thrift og Razika burde Mona Fastvold være et kjent og kjært navn i Bergen, og sånn sett er det passende nok at hennes nyeste drama avslutter årets BIFF. Enda mer passende er det at The World to Come viser seg å være et aldri så lite mesterverk.

En eksepsjonelt vakker film

Settingen er lagt til midten av 1800-tallet, og i seg selv nokså velkjent: på en avsidesliggende gård i Schoharie County, New York, sliter ekteparet Abigail og Dyer med å få dagene og samlivet til å gå rundt. De er begge utbrente, desillusjonerte og sterkt preget av å ha mistet en datter til en tuberkulose-lignende sykdom. Ekteparet Talley og Finney flytter inn på nabogården og søt musikk oppstår mellom de to konene, hvilket selvsagt passer svært dårlig med det faktum at de begge er, vel, gift.

Herfra og ut kunne filmen utartet i en kavalkade av klisjeer, særlig med tanke på at store deler av filmen på poetisk vis fortelles gjennom utdrag fra en dagbok og høytlesing av brev. I stedet leverer Fastvold en maktdemonstrasjon av de sjeldne, og vi hektes allerede fra første scene: fotograf André Chemetoff skyter utelukkende på 16mm, og resultatet blir en smått kornete, men eksepsjonelt vakker film. Og det gjelder ikke bare formatet, for The World to Come er spekkferdig med naturbilder som er autentiske og jordnære uten å være platte, og majestetiske uten å være pretensiøse. Det er noe smått Kubrick-aktig over hvordan mye av filmen er iscenesatt på en måte som leder tankene hen til klassiske malerier, og særlig klippene av Abigail og Dyers beskjedne gårdsbruk er intet mindre enn ikoniske.

Men én svale gjør som kjent ingen sommer, og det finnes nok av filmer som forelsker seg så fullstendig i sin egen kinematografi at de glemmer å levere på andre områder. Heldigvis er The World to Come bunnsolid over hele linja: Kirby og Waterston formelig gløder sammen på lerettet, og særlig førstnevnte formidler en slående kombinasjon av skjørhet og nølende lidenskap. Også Dyer, som med letthet kunne blitt en vandrende stereotypi av kvinneforakt og sjåvinisme, spilles glimrende av Casey Affleck (som tilfører rollen den samme innbitte sårbarheten som sikret han en Oscar for Manchester by the Sea).

Tilnærmet perfekt kjærlighetshistorie

Også på filmmusikken treffer Fastvold blink. Daniel Blumberg serverer et lydspor som kun gjør seg bemerket når det trengs, og som tør å ta sjanser: høydepunktet er kanskje den intense kornettsekvensen som akkompagnerer en snøstorm tidlig i filmen, hvor musikk og vindkast glir sømløst over i hverandre. Det slående vakre landskapet og den storslagne musikken til tross, blir The World to Come aldri for insisterende på å understreke sin egen fortreffelighet, hvilket også gjenspeiles i filmens noe beskjedne varighet på 1 time og 38 minutter.

Det er langt mellom filmens dramatiske høydepunkter, men når de først inntreffer sørger Fastvold for at de virkelig treffer deg i mellomgulvet. Her er det ingen billige pistolskudd ut av intet, eller lignende forsøk på en tragedia ex machina for å sjokkere publikum (med ett merkbart unntak, som vi snart kommer tilbake til). Forelskelsen mellom de to kvinnene fremstår aldri tvungen eller påtatt, og deres verden skildres på en stilfull og elegant måte.

Som kritiker er det i det hele tatt velsignet vanskelig å utsette noe på i The World to Come. Kanskje kunne Christopher Abbotts Finney fått en noe mer utbrodert personlighet, for i rak motsetning til den forknytte men godhjertede Dyer er Finney lite annet enn en gammeltestamentlig gubbjävel i absolutt alt han foretar seg. Filmen selger seg, som tidligere nevnt, også litt billig mot slutten, når plottet gir seg selv en dytt i ryggen med det velkjente ‘feil brev havner i feil hender’-trikset.

Men det er som smårusk å regne i et ellers bunnsolid maskineri. Fra Orfeus og Evrydike til Romeo og Julie har de beste kjærlighetshistoriene vært tidløse og tragiske, og The World to Come er sånn sett en tilnærmet prefekt kjærlighetshistorie. Handlingen er riktignok lagt til den amerikanske landsbygda, men tematikken er så universell, så rått og intenst menneskelig at den like gjerne kunne utspilt seg hvor som helst, og Fastvold skildrer på mesterlig vis den helt store forelskelsen som kan ramme oss alle, når og hvor vi minst venter det.

BIFF kunne ikke valgt en bedre avslutningsfilm til årets festival.

Vurdering:
★★★★★ 5/5

Leave a Comment