Onkel Vanja

Scene: Den Nationale Scene
Regi: Stefan Larsson
Scenograf: Sven Haraldsson
Medvirkende: Kristoffer Sagmo Aalberg, Petronella Barker, Frode Bjorøy, Kristi-Helene J. Engeberg, Svein Harry Schöttker-Hauge, Marianne Nielsen, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Sverre Røssummoen

Et godt teaterstykke er avhengig av både god scenekunst og gode skuespillerprestasjoner, alt balansert på toppen av en god historie. DNS sitt oppsett av «Onkel Vanja» treffer godt på alle disse punktene, særlig når det virker som om scenen selv er med på å fremføre stykkets tema: virkelighetens frekke inntog i ens private livsløgner.

En klassisk historie

Selve historien om «Onkel Vanja», skrevet av den russiske dramatikeren Anton Chekhov, tar plass i en gammel herskapsbolig. Der finner man en blanding av familie og venner som har viet mye av livet sitt til beundring av en stor mann: den ærverdige professor Alexander, som har blitt en eventyrlig heltefigur i øynene til Vanja (spilt av Kristoffer Sagmo Aalberg) og hans nærmeste kamerat, Astrov (spilt av Frode Bjorøy) – samt resten av gruppen.

Dagen professoren blir pensjonert (og hans storhetsdager er bak ham) er han ikke mer i øynene til Vanja enn en narr som har viet sitt liv til å skrive om fordums ting han selv knapt forstår seg på. Når han bringer en ny ung kone til herskapsbygget starter rutinelivet i huset å rakne hen. Karakterene prøver så krøkket å navigere sine følelser samtidig som de sliter med å opprettholde håpet om ett liv levd i lykke, sjøsatt som de er i ett hav av selvhat og vodka.

Som Henrik Ibsen sier i Villanden: «Tar du livsløgnen fra ett menneske tar du lykken fra han med det samme», og i Onkel Vanja har vi en hel gruppe sørgelige, selvdestruktive mennesker som klinger seg fast i falsk lykke mens den skuffende virkeligheten sniker seg sakte inn i livene deres. Jeg kunne ikke bestemme meg om jeg skulle le eller gråte når jeg så «Onkel Vanja», til dels fordi jeg fant mye av meg selv i stykket, til dels på grunn av de fabelaktige og livstro prestasjonene fra skuespillerne. Når alt kommer til alt handler jo stykket om menneskers maktesløshet i møte med uventede hendelser og deres feilsteg i søken etter lykke.

En masterclass i scenografi

Skuespillets arena tar form av ett stort firkantet rom, en representasjon av herskapshuset. Det er skapt ved hjelp av to separate «scener» som er satt opp mot hverandre. Til å begynne med virker det som kulissene skal bli separert slik at at publikum skal kunne se husets innside, men istedenfor får vi to separate synsvinkler. Den første er altså fra utsiden av huset mens det andre synspunktet er «kameraperspektivet», sett gjennom husets vinduer. Dette gjør at skuespillet nær-sagt oppfattes som en kinoopplevelse, sett gjennom prismene av en skjerm. Når vi kommer til akt to åpner huset seg opp slik at vi direkte kan se hva som skjer inne i huset – uten hjelpen av det nevnte «kameraperspektivet». Dette er ikke nødvendigvis gjort å gi oss avbrekk fra perspektivet, men går dernest i tråd med utviklingen av historien. Livene til karakterene er ikke lenger låst inn i en boks: det åpnes symbolsk opp for en gradvis mer kaotisk virkelighet. Stor kudos til Sven Haraldsson, stykkets scenograf.

Prestasjoner fra hjertet til tuppen av tærne

Skuespillerne gjorde i alt en storartet jobb. Det var særlig én hendelse som stakk ut: egentlig en slump, men som gjennom rask tenkning (og det jeg antar er et veltrent samspill mellom Petronella Barker – som spilte Jelena – og Frode Bjorøy) ble reddet. I løpet av en romantisk scene falt en mikrofon i bakken, men hendelsen ble kløktig vevd inn i fortellingen på under ti sekunder – og så glemt. Det gav meg et inntrykk av gjennomsyrende troverdighet og hengivenhet til stykket, selv i møte med feiltak. Slikt fortjener applaus!

I alt er Stefan Larssons oppsett av Onkel Vanja et herlig sammensurium av skuespillerprestasjoner og genial scenografi, kronet av en storartet lek med omgivelsene. Alt dette gjør oppsettet til en virkelig levende fremførelse der hvor skuespillerne, dyktige som de er, ikke blir mer gjeldende for historien enn scenen selv.

(Forfattet av Lars-Helge Helle-Larsen. Bilde av Odd Mehus)

Vurdering:
5/5

Leave a Comment