Black Milk

Land: Tyskland
Regi: Uisenma Borchu
Hovedroller: Uisenma Borchu, Gunsmaa Tsogzol, Terbish Demberel


Ingen skal beskylde Uisenma Borchu for å være skyggeredd. Etter å ha regissert, skrevet manus til og spilt hovedrollen i den kritikerroste Schau mich nicht so an (Don’t Look at Me That Way) i 2015, er 36-åringen tilbake på lerretet med Black Milk, og nok en gang står hun for regi, manus og hovedrolle. Men denne gangen er resultatet betydelig svakere.

Endimensjonalt og uttrykksløst

Filmen starter i en ukjent tysk by, hvor hovedpersonen Wessi er samboer med den svært usjarmerende Franz (Franz Rogowski, i en cameo hvor hans eneste jobb er å være så motbydelig som mulig i et par minutter) . Det er tydelig allerede fra starten av at Wessi vil forlate Franz og vende hjem til Mongolia, mer overraskende er det at hele seansen tar i underkant av fem minutter. Brått lander flyet hennes i Ulan Bator, og Wessi gjenforenes med søsteren Ossi. So far, so good?

Vel. Man begynner allerede å bite seg merke i at Black Milk har et løst og ledig forhold til sin egen tidslinje, og at Borchu ikke er spesielt opptatt av å nyansere andre karakterer enn sin egen. De innfødte mongolene er endimensjonale og for det meste uttrykksløse statister, enten fastgrodd i gamle tradisjoner eller på kjøret i mer moderne utskeielser. Ett delvis unntak er søsteren Ossi, som gradvis og høyst motvillig blir trukket i retning frigjøring og likestilling av Wessi. Temaene, hvor vestlige og østlige, nye og gamle tradisjoner møtes og havner i konflikt, er langt ifra uinteressant. Men Black Milk klarer aldri å skildre disse konfliktene på en sammenhengende måte, og de gangene historien ser ut til å nå et dramatisk høydepunkt, eser den ut til drømmeaktige sekvenser som i beste fall er tvetydige. Dermed blir selve historien utvannet, og øyeblikk som skulle vært avgjørende i karakterenes utvikling blir i stedet mer eller mindre meningsløse.

Tidvis blendende vakker

Black Milk har dog et par lyspunkt. Samspillet mellom Borchu og Tsogzol er tidvis svært bra, og manus er tidvis krydret med fine ironiske detaljer (f.eks navnene Wessi og Ossi, som på tysk er nedlatende slang for øst og vest-berliner). Kinematografien er tidvis også blendende vakker: Sven Zellner har et overdådig landskap å boltre seg på i de mongolske slettene og leverer følgelig slående vakre scener, særlig når han setter opp en ensom menneskeskikkelse mot den majestetiske bakgrunnen. Det må også nevnes at opplevelsen av Bergenspublikummets sjokkerte reaksjon på scenen hvor en sau slaktes på gamlemåten, dvs. at buken snittes opp og hjertet kveles med knyttneven, kommer til å bli stående som et av de mest minneverdige øyeblikkene under årets BIFF.

Dessverre holder det ikke i lengden, og Black Milk bærer rett og slett for mye preg av å være et solo-prosjekt. For Borchu er filmen utvilsomt en dypt personlig, sårbar og intim affære, men som publikummer blir opplevelsen langdryg og usammenhengende. Det er synd, for en filmskaper av Borchus kaliber kan utvilsomt bedre.


Vurdering:
★★☆ 2/5

Leave a Comment