Never Gonna Snow Again

Land: Polen/Tyskland
Regi: Malgorzata Szumowska, Michal Englert
Hovedroller: Alec Utgoff, Maja Ostaszewska


Av og til snubler man over en pitch som selger inn produktet sitt så til de grader at du ikke har annet valg enn å sjekke det ut. Beskrivelsen BIFF.no har gitt denne filmen er et svært treffende eksempel: «Rasputin med massasjebenk.» En slik film kan man nesten ikke gå glipp av, eller?

Fullkomment middelklasse-mareritt

Utgangspunktet er fengende nok: den mystiske ukraineren Zhenja kommer vandrende ut av en tåkelagt skog med en massasjebenk på ryggen, og befinner seg brått i en av Warszawas forsteder. Her går han i gang med å massere innbyggerne, og gradvis etablerer det seg en slags sekt rundt den mystiske massøren og de nærmest magiske hendene hans. Der stopper da også likhetene med Rasputin: massøren Zhenja er en innesluttet, ordknapp og harmløs type, som befinner seg et sted på spekteret mellom Dostojevskis Idiot og en av Hamsuns omstreifere. Alec Utgoff er selve prototypen på en stereotypisk ukrainer: atletisk og bredskuldret, med et kjeveparti bredt som en kjøkkenfjøl og mimikk som en hermetikkboks. Og han er selvsagt fra Pripjat, selveste Tsjernobyl City.

Der Zhenja er lun, ydmyk og jordnær, er forstaden han ramler inn i det stikk motsatte. I et gudsforlatt sammenserium av Sovjet og den amerikanske drømmen (samt en dæsj Svenske Hollywood-Fruer) finner vi et herlig utvalg menneskelig forfall: Zhenjas første kunde er en middelaldrende husfrue med et eskalerende hvitvin-problem, barn som er overlatt til seg selv og iPaden og en ektemann som har viet midtlivskrisen sin til sykling. Resten av nabolaget følger i samme spor, og vi møter en pensjonert offiser med PTSD, en enke som har omgjort sin avdøde ektemann til gjødsel for å gi næring til trærne sine og en kreftpasient som sverger til naturmedisin og narkotika (sistnevnte lages og selges for ordens skyld av nabolagets vidunderbarn, som besitter en uheldig blanding av talent for kjemi og psykopatiske trekk).

Utallige filmer har tatt sikte på å skildre en tragi-komisk middelklasse som forsøker å rømme fra seg selv, og Never Gonna Snow Again leverer et solid bidrag til denne tradisjonen.

Magisk viss-vass

Filmen lider dog av en etterhvert konisk beslutningsvegring mot å bestemme seg for hva den egentlig vil være. Etter den første timen skeier vi stadig oftere ut i sekvenser som er småpsykedeliske og/eller magiske av natur, og filmen forsøker også å flette inn et subplot om Tsjernobyl-ulykkens påvirkning av Zhenjas barndom som ikke fungerer på noe plan. Dette kommer best til uttrykk i to uforståelige dansesnumre, hvor Zhenja først bryter ut i en spontan ballett for så å foreta et usammenhengende besøk i Warszawas Red Light District. Vi får også servert tilbakeblikk til med en ung Zhenja og moren, hvor det hintes til at guttungen har magiske evner.

Filmen henter seg nesten inn igjen med en nydelig sekvens hvor Zhenja super seg sanseløs med en russisk portvakt og fyllekjører Segway gjennom nabolaget, men så er det tilbake til det magiske viss-vasset.

For å oppsummere, så er Never Gonna Snow Again på sitt beste når den serverer et humoristisk skråblikk på havesyken og det nevrotiske statusjaget i den moderne middelklassen, og Zhenja er en karakter man ikke glemmer med det første. På sitt verste bytter filmen ut den samfunnskritiske humoren med en altfor påtatt selvhøytidelighet, ispedd den tidligere nevnte og stadig like malplasserte magien. Dermed blir Never Gonna Snow Again stående som et par timer med tidvis tankevekkende underholdning, men heller ikke mer enn det.

Vurdering:
★★★☆ 3/5

Leave a Comment