Only the Animals

Land: Frankrike/Tyskland
Regi: Dominik Moll
Hovedroller: Laure Calamy, Denis Ménochet, Valeria Bruni Tedeschi


På lik linje med folkeslaget som står bak, er fransk film en forseggjort, sammensatt og ofte frustrerende affære. Fra Jean Luc Godard til Jean-Pierre Jeunet har franske regissører vist en forbløffende evne til å pakke inn filmene sine, det være seg komedier, thrillere eller drama, i flere lag med symbolikk, overført betydning og rene absurditeter. Med Only the Animals skriver regissør Dominik Moll seg inn i denne tradisjonen, og det med stil.

Fransk suksessoppskrift

Ingrediensene er omtrent som man kan forvente: en bakgrunn av forfalne gårdsbruk drevet av koner og ektemenn som bedriver omfattende utroskap mot og med hverandre, og hvor vi møter et persongalleri preget av varierende grader av angst og ensomhet. Alice og Michel er ulykkelig gift (komplett med en bister svigerfar som kommer med upassende spørsmål om parets for lengst avdøde sexliv), nabobonden Joseph er i ferd med å bikke under for lydene i hodet hans, Marion er en ung kelner som forelsker seg i helt feil kvinne og Armand er en hustler i Elfenbenkysten som prøver å treffe jackpot med å svindle ensomme, europeiske menn på internett.

Midt i denne suppa plumper det fram et blåfrossent lik, og snøballen begynner å rulle. Historien fortelles anakronistisk gjennom fem vidt forskjellige personer, og utspiller seg på to kontinenter. For ordens skyld får vi også servert en intens og smått komisk heksedoktor som på sett og vis oppsummerer filmens tema når han formaner Armand: «Skjebnen er større enn deg».

Kontrasten mellom det rustikke, snøkledde Sør-Frankrike og slummen i Abidjani gir filmen en forfriskende og varierende visuell ramme, og Moll er smart nok til å ikke prøve å jåle til kinematografien ytterligere.

Sensuelt og makabert

Only the Animals er ingen utpreget vakker film. Karakterene agerer i en boble av desillusjonert ensomhet, og den humoren som serveres er følgelig av den mørke typen. Det er langt mellom lyspunktene, men de blir desto mer kjærkomne når de endelig dukker opp. Hva angår skuespillerprestasjonene så gjør hele ensemblet en solid jobb, med Nadia Tereszkiewiczs stormforelskede og håpløst naive Marion som et høydepunkt blant rolletolkningene. Det som mer enn noe annet driver karakterene er en snublete jakt på nærhet og sensualitet, med resultater som beste fall er komiske og i verste fall tragisk makabre.

Filmen er dog ikke uten svakheter. Only the Animals kunne med fordel hatt foten litt mer på bremseklossen når brikkene i det intrikate plottet skal falle på plass , og de som forventer en klassisk thriller med høy puls og eskalerende sjokk vil nok bli skuffet. Det er heller ikke til å komme utenom at Moll, i likhet med de fleste av sine kollegaer innen den moderne filmbransjen, ser ut til å falt i gryta hvor vi jevnlig må gjennom sekvenser hvor karakterene stirrer forpint ut i lufta mens piano og fiolin klimprer i bakgrunnen.

Når alt kommer til alt er det en liten pris å betale for det som, når alt kommer til alt, er svært god filmopplevelse. Moll tar sikte på å flette sammen fem historier til én, ambisiøs og utfordrende handling, og han løser oppgaven på intelligent og elegant vis.

 

Vurdering:
4/5

Leave a Comment