Never Rarely Sometimes Always

Land: USA
Regi: Eliza Hittman

Hovedroller: Sidney Flanigang, Talia Ryder

Det dystre USA.
Filmen er kornete, og sammen med de gjennomgående grå tonene som fyller skjermen legges det opp til en nokså dyster stemning. Historien er kvelende realistisk (spesielt for et kvinnelig publikum), i form av seksuell trakassering både på jobb og ute i offentligheten. De mange hindringene jentene støter på er langt ifra urealistiske i dagens USA; religiøse demonstranter utenfor klinikker, menn som ikke lar dem være i fred og den økonomiske og psykiske byrden en abort fører til. 

Realistisk og relevant.
Den noe trege historiefortellingen er verken utpreget god eller dårlig; det er ingen særlig spenningskurve, a lá den klassiske Hollywood-modellen. Det er altså heller ikke smurt verken tykt eller tynt på oppbyggingen av fortellingen, derimot gir det ypperlige skuespillet tematikken mellom linjene filmen et fint løft. Mye av handlingen ligger i det usagte og kun tenkte, da dialogen mellom de to hovedrollene og birollene ikke gir oss stort mer enn samtalene vi så ofte har med hverandre. Den mystiske tittelen blir avslørt i en av de få lengre dialogene filmen har, og som i et lettelsens sukk faller brikkene på plass blant publikum. 

Dette er ikke en uptreget allmennvennlig film, men absolutt en film for allmennheten. Det (dessverre) svært aktuelle temaet belyses med brutal ærlighet, og kaster et autentisk lys på den amerikanske drømmens virkelighet.

En nødvendighet i 2020.
Bak kulissene utmerker regissør Eliza Hittman og et større kvinnelig team seg som et friskt pust i en ellers mannsdominert bransje. Never Rarely Sometimes Always er en høyst nødvendig film i 2020: den bytter ut det behagelige med det utfordrende, hvilket er sårt etterlengtet i et samfunn som oftere og oftere preges av falske perspektiver på hverdagen.  

Vurdering:
4/5

Leave a Comment